til ettertanke

Hei! Klokken er altfor sent for min del til at det kun er tirsdag og til at jeg ikke er helt i stor-form for tiden, men jeg har noen tanker jeg må dele før jeg lukker øya for noen timer. 

Som forventet har jeg fått forskjellige reaksjoner på mitt forrige innlegg. Jeg er voksen nok til å forstå at alle kan ha forskjellige meninger. Jeg skriver ikke dette innlegget for å "forsvare meg selv", for jeg føler ikke at det er nødvendig. Likevel så har jeg noen tanker om dette innlegget i ettertid som jeg gjerne har lyst til å dele med dere.

Det virker ikke som at alle forstod helt vinkelen min. Jeg har gått medier og kommunikasjon i snart tre år og vet veldig godt hvor viktig det er med kildekritikk og hele den visa der. Men jeg skriver ikke for Dagbladet eller Aftenposten, jeg skriver min egen personlige blogg. Misforstå meg rett, jeg er glad for at det jeg skriver blir tatt seriøst og at noen snakker om det,men det kommer rett fra levra uansett om det handler om kjærlighetssorg eller skolen jeg går på! Og på min blogg, er det jeg som regjerer. Uansett om du vil det eller ikke. Da kan man ikke forvente at jeg skal gjøre et "intervju" med skolens ansatte og skrive om deres svar til saken. Derfor blir dette sett på som urettferdig, og sånn er det. Livet er urettferdig noen ganger!

Jeg følte selv at jeg gikk hardt ut mot Sørumsand VGS, til tross for at jeg fikk tilbakemeldinger om at jeg ikke gjorde det.  Jeg vurderte en stund om jeg skulle poste det. Det var en "risk" jeg selv valgte å ta. Men uansett om dette blir sett på som rebelsk eller "altfor snilt" skrevet, så er det bare skrevet fra en 19-åring som ikke har noen ører innenfor skolesystemets låste dører. Nok en gang urettferdig for skolen, men som sagt: Dette er min blogg, og her kommer ting frem fra min side! Det kan ikke forventes at jeg vet hvorfor ting i systemet er som de er. Det kan ikke forventes at en 19 år gammel russ med svært få andre hobbyer enn blogg, YouTube og festing er så inn i politikken at man vet hvorfor disse pengene skolen har fått utdelt ikke kan brukes på å ansette lærere. Jeg håper dere forstår!

Og ja, jeg har et eget avsnitt om en lærer som har gjort feil. Jeg har fått beskjed fra andre ansatte på Sørumsand Videregående om at dette er å gå over grensen, men likevel syns jeg ikke det selv. Selvfølgelig vil denne læreren kjenne seg igjen i innlegget, h*n vet jo om "saken" selv! Denne læreren er jo innblandet! Selv syns jeg ikke at jeg gikk over grensen. Jeg har ikke nevnt navn, kjønn, utseende, alder eller annet som kan fortelle leserne mine om hvem denne læreren er. Denne dagen hadde jeg over 1000 lesere på bloggen min, og jeg kan skrive under på at maks ti stk av disse over 1000 leserne visste hvem denne læreren var. Men disse maks ti personene er de som vet om det fra før av! Elever i klassen det gjaldt, moren min, denne læreren og en som er ansatt høyere opp i skolesystemet. Derfor mener jeg at det ikke var å gå over grensen når jeg skrev som jeg gjorde. Hvis dette blir for vanskelig for læreren det gjelder så må jo læreren si ifra om akkurat dette til meg så fort som mulig slik at jeg kan endre på innlegget. Innlegget var nemlig ikke for å såre noens følelser, men igjen, å fortelle historier jeg ikke er særlig fornøyd med fra mitt helt eget ståsted. 

Etter å ha pratet med flere som jobber på Sørumsand Videregående om dette innlegget, har jeg selvfølgelig fått en bedre forståelse på hvorfor ting er som de er. Dette er noe jeg setter veldig stor pris på, for det siste jeg trengte den dagen var et møte hvor jeg følte at jeg fikk huden full av kjeft. Jeg har fortalt enkelte forklaringer videre til andre elever på skolen slik at de også kan få en bedre forståelse på hvorfor ting er som de er. Hva mer får jeg gjort? Jeg føler ikke for å si unnskyld til en eneste sjel. Livet er dessverre så urettferdig. 

En annen ting jeg har fått høre er at dette innlegget kan slå tilbake på meg senere. Det er klart det skremmer meg når folk nevner fremtidig jobb osv, men helt ærlig: Jeg viser at jeg er kritisk, og stiller spørsmål ved ting ingen andre tør å snakke høyt om. Jeg stiller krav til "arbeidsplassen" min for at jeg og de rundt meg skal ha det bra. JA, jeg har skrevet om én enkelt lærer som gjorde én feil, men dette er ikke ulovlig. Jeg har ikke gjort noe i mot loven. Det er ytringsfrihet å kunne si sine egne meninger. Jeg viser at jeg står for det jeg mener. Jeg viser at jeg er modig, og ja, jeg viser at jeg kan ta feil. For jeg er kun et menneske jeg også, selvom jeg velger å ytre meningene mine for hele verden. 

Utenom det fikk jeg en gladnyhet i går! Jeg trenger vel ikke å si noe mer enn at jeg håper alle kjøper Romerikes Blad på fredag?

Uansett, hva tenker dere?

xoxo Ida

Sørumsand VGS skuffer!

Hei og beklager for sent innlegg! Jeg har brukt en god del tid på dette innlegget for at det skal være saklig, og jeg har også vært veldig usikker på om dette er noe jeg har lyst til å poste for hele internett, men here it goes I guess? 


I en alder av 12 år hadde jeg bestemt meg for hvilken videregående jeg skulle gå på og hvilken linje som var perfekt for meg. Jeg har alltid sett opp til storebroren min, og ville selvsagt gjøre det samme som han. Medier og kommunikasjon er absolutt noe for meg, men Sørumsand Videregående Skole har jeg fått mindre og mindre sansen for med årene. Og dette er ikke noe jeg velger å uttale meg om fordi jeg er skolelei, bare så det er sagt! For innerst inni sjela mi har jeg aldri vært mer motivert til å gjøre det aller beste jeg kan ut av de siste ukene før 13 års skolegang er omme. 

Sommeren til VG1 visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, sett bort i fra rykter om at man ble tilbudt hasj rundt hvert hjørne i friminuttene. Jeg var livredd etter å ha hørt akkurat dét, men tenkte dæven heller, det kan jeg klare å holde meg unna! Så jeg begynte der, og var ganske gira. Jeg fikk meg fort nye venner og det er venner jeg fortsatt er veldig glad i. 

Utover i skoleåret begynte jeg å legge mer merke til dop-miljøet. Ja, jeg velger å kalle hasj for dop, judge me. Selvom det mest sannsynlig hadde vært sånn siden dag én, la jeg ikke merke til det før utover i skoleåret fordi jeg pleier å holde meg unna mennesker som driver med forskjellig rus og det miljøet generelt. Men det var én dag vi satt i det gamle klasserommet og chilla mens læreren var ute for å hente noe at det kom en bekjent inn. Han var kompis med en i klassen, og de begynte å ta frem snusbokser med hasj. Der satt de i klasserommet og lagde seg jointer. Jeg ble både nysgjerrig og kvalm, og ble egentlig ganske oppgitt.

Dette var mitt første nære møte med dop på skolen. Etter dette har jeg fått med meg at flere personer enn jeg kan huske har blitt nødt til å ta en prat med politiet for å ta regelmessige urinprøver. Jeg står bare på sidelinja og ler. For hva annet kan man gjøre? Be dem om å slutte å drive med dop? Tror ikke jeg skal prøve å bruke tiden min på det, nei. Det er nok ikke sånn det funker, dessverre. Hadde det bare vært så enkelt. Senere har jeg vært vitne til en elev med en pose kokain midt i torget i skoletiden. Denne personen går heldigvis ikke på Sørumsand Videregående lenger, men kan dere prøve å følge med litt?



Som elev på medier og kommunikasjon syns jeg det er viktig med både gode lærere og et godt klima, med tanke på at vi veldig ofte ender opp med å sitte foran en skjerm store deler av dagen. Jeg har ingenting i mot at én av lærerne i mediefaget er blind, for han er nemlig veldig flink i fag som journalistikk og lyd! Men lydfag, det har vi ikke, og journalistikk lærer vi om i både norsk-timene og med andre medielærere. Sørumsand Videregående har fjernet lyd-faget for oss, slik at flere av de som begynte i medieklassen (påbygg) i fjor høst, valgte å slutte så fort de fant ut av at vi ikke fikk akkurat dette faget. Dette avsnittet handler ikke om "hvorfor i helvette har vi han som lærer", men litt mer sånn "hvorfor i helvette kan vi ikke ha lyd som fag når vi først har en lærer som er dritflink i akkurat dét?!"

Klasserommet jeg jobber i på skolen hver eneste dag, har et ræva lufteanlegg. Jeg vet selv veldig godt at dette har blitt sagt i fra om flere ganger tidligere, men det er ingen som merker noen særlig endring. Enten er det innestengt som faen fordi vi sitter der dag ut og dag inn, eller så sitter elevene på bakerste rad og fryser. Dette hjelper ikke på konsentrasjonen akkurat, og det er ingen som blir enige om de jævla vinduene skal stå oppe eller være lukket. Og når vi først åpner vinduene for å få luft, tror du ikke skolens ansatte står rett utenfor og røyker sine gode gamle prince mild? 

Dette er ikke det eneste de ansatte på Sørumsand videregående gjør som ikke er akseptabelt for en skoleelev. Jeg har selv opplevd at en innlevert skoleoppgave har blitt lagt ut på skolens offentlige nettside for medielinja, uten tillatelse. Dette skjedde med hele klassen min, og vi var ganske ute av oss hele gjengen. For det første hadde vi ikke fått spørsmål om dette var greit, for det andre hadde vi ikke fått tilbakemeldingen vår enda, for det tredje lå disse oppgavene tilgjengelig for alle som ville se, med både navn og kommentar under det innleverte. Dette er ikke greit i det hele tatt, og som medie-lærer er man vel godt kjent med åndsverkloven, eller? Til tross for at dette er flere måneder siden, så er det virkelig noe som irriterer meg den dag i dag.

Flere i klassen har tatt opp dette med læreren på en seriøs måte, men da har læreren spilt uviten og sagt at h*n trodde alle sa det var greit. Dette har også blitt tatt opp med personer høyere i skolesystemet, men ble ikke særlig godt tatt i mot. Jeg har forståelse for at man ikke kan snakke nedlatende om kollegaene sine, og at man nesten føler seg nødt til å forsvare den læreren det gjaldt, men det var ikke snakk om at de høyere opp i skolesystemet så det denne saken fra elevenes øyne. Ikke det grann!

Jeg har ingenting i mot å ha vikarlærer en gang i blant, men denne skolen mener at de ikke har råd til nok lærere. Annen hver fredag sitter én av påbyggs-klassene uten lærer i norskfaget. Jeg vet veldig godt at min egen norsklærer syns dette er dumt, og hun er faktisk lei seg for at det har blitt sånn. Dette er veldig forståelig, for jeg syns jeg kjenner læreren min godt nok til å vite hvor glad hun er i å undervise. Det er snakk om en dame med barn og fritidsaktiviteter som i blant velger å stille opp i timene våre når skolen egentlig ikke har råd til det. Hun jobber gratis, og det er for vår skyld. All creds til akkurat denne dama, for det er noe av det eneste jeg har vært veldig fornøyd med dette skoleåret!!

Men ærlighet varer lengst, og da kan jeg fortelle så mye som at sikkert halvparten av påbygg-elevene gir faen i dette problemet med for få lærere. Noen velger vel å dra hjem uten å tenke seg om to ganger til og med. Jeg føler meg ikke noe spesielt "rammet" av den grunn selv, men det er jo absolutt ikke slik det skal være når vi veldig godt vet at de som går siste året trenger å lære mest mulig i fag som for eksempel norsk før en eksamen. 

Uansett da, de mener at de ikke har råd til nok lærere, men vi skal søren meg bygge på skolen slik at vi får plass til flere elever. Kjære Sørumsand VGS, hvorfor skal dere bruke mange tusen kroner på å gjøre skolen større, når det står gamle klasserom tomme? Går det ikke an å gjøre disse eldgamle klasserommene litt finere og bedre da, så slipper dere å bygge på hele skolen? Unødvendig bruk av penger spør du meg, når vi egentlig har mangel på lærer fordi vi "ikke har råd" til dem. 

Jeg kjenner at det skal bli så sinnsykt godt å bli ferdig med disse 13 årene. Jeg vet jeg må holde ut i noen uker til, men etter det så er det søren meg takk og farvel til den skolen der. Selv vet jeg veldig godt at jeg har mer på hjertet, men for at dette innlegget ikke skal bli enda lengre velger jeg å avslutte nå.

Håper alle har en fin kveld videre, og at du tenker deg om en ekstra gang før du velger VGS til høsten!

xoxo Ida

 

 

 

 

Kan ikke ha kjæreste i russetiden

"Det går ikke", "Haha, lykke til", og "naivt", er vel det de fleste tenker når jeg sier jeg har kjæreste på denne tiden av året. I hvertfall de på min alder. For russetiden er godt i gang her jeg bor, og 98-kullet heller nedpå med store mengder alkohol. Mange løper over gatene i mørket, uten refleks og uten fotgjenger-overgang under skoene. Det er ikke det jeg skal blogge om, men poenget mitt er at med alkohol i blodet er det mange som blir dumme. En liten disclaimer for de som ikke har vært med meg på fest, er at jeg ikke er perfekt jeg heller. Jeg blir også dum hvis mengden alkohol blir akkurat litt for mye. 


 

Men jeg er seriøst ikke dum nok til å slå opp med noen før russetiden. Jeg vet mange slår opp før russetreff, før kroer, og før russetiden generelt. Jeg er ikke en av dem. I oktober/november i fjor valgte jeg å ha Fredrik ved min side. Og da var ikke tanken bak det, at "jeg slår opp før russetiden",for å si det sånn. Jeg har nemlig lyst på mer enn bare det. Jeg er ikke keen på å kline med fem forskjellige gutter på en kveld, for så å bli med én av dem hjem. Jeg har ikke lyst til å våkne opp et sted hos en fremmed person, for så å prøve å "skaffe" meg en ny gutt å kline med på neste rulling. Jeg har valgt Fredrik, og det er ikke uten grunn. 

Jeg har valgt denne gutten! Ikke bare fordi han er søt og snill, men fordi jeg stoler på han. Jeg har valgt å ha en kjæreste fordi jeg vil ha noe mer enn bare kyss og klining på fest. Jeg har valgt akkurat det å ha en kjæreste for å dele noe sammen, blant annet russetiden, selvom vi ikke alltid får vært på de samme festene og rullingene. Jeg har valgt å stole på en person, og jeg har valgt å være trofast selv. For hva faen er vitsen med å kaste bort et fint forhold hvor man har det supert, for en måneds feiring av 13 års skolegang? Jeg skjønner ikke hvorfor man skulle vært sammen i utgangspunktet, hvis forholdet skulle tatt slutt på grunn av denne feiringen. Hadde jeg vært en av de som sløser bort et forhold for å ta forskjellige russeknuter og dele spytt med halve Romerike, så hadde jeg nok ikke fått meg kjæreste i første omgang. 

Bare noen tanker fra meg.. Imorgen er det skole igjen og jeg har ikke helt fått fikset døgnrytmen enda, men det kommer seg vel! 

xoxo Ida

ER DET SÅ FORBANNA VANSKELIG Å OPPFØRE SEG?

Dagen startet ganske fint hjemme hos kjæresten min, Fredrik, i går, helt til jeg satt meg ned med frokosten og skulle nyte litt dårlig moderne underholdning. Jeg sjekket appen Jodel, og tenkte at jeg skulle få meg en god start på dagen fylt med latter. Det jeg ser, er heldigvis støttende ord, men senere får jeg vite bakgrunnen. Jeg fikk en stor klump i halsen, som gikk helt ned til magen. Jeg kjente på at tårene presset på så fort jeg kjente litt på tanken når jeg satt alene. Jeg kjente på vonde vibber jeg hadde tilbake i starten av 2014. Hva i helvete er det som skjer med verden? Er det så forbanna vanskelig å oppføre seg? 

Vi lever i 2017, og mobbing er dessverre fortsatt et stort problem. Det som skjedde den 13 år gamle gutten fra Nittedal på fredag, skal ikke skje. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan noen kan ha hjerte til å behandle andre mennesker dårlig, hverken psykisk eller fysisk. Denne gutten ble bevisstløs og måtte bli hentet av ambulanse på grunn av at mobberne hadde banket han opp. Når skal dette ta slutt? 

Selv er jeg en del i Nittedal, fordi kjæresten min bor der, og har egentlig bare møtt på hyggelige og imøtekommende folk fra den siden av verden. Men akkurat i dette tilfelle må det være noe som svikter. Det å ha det vanskelig selv, eller være usikker på seg selv, er ikke god nok grunn til å mobbe noen. Ingen verdens ting er en god nok grunn til å mobbe noen. Jeg håper de som har gjort det, eller stått og sett på uten å gjøre noe som helst, kjenner skikkelig på det for resten av deres liv. Jeg håper de klarer å oppføre seg fremover, for en sånn atferd kan vi virkelig ikke ha. 

Selv har jeg aldri følt meg mobbet, så det eneste jeg kan gjøre er å prøve å forstå hvordan dette føles. Og for meg, på utsiden, en ukjent, er det helt forferdelig. Jeg får vondt. Hjertet mitt brister, og øya mine klarer snart ikke holde igjen flere tårer for andre som har det vanskelig. Ord blir rett og slett fattige. Kan alle ta en prat med barna sine angående sosiale medier? Kan vi prøve å passe bedre på hva som blir sendt, lagret, og eventuelt overvåke barna bedre om det er nødvendig? For det virker faktisk nødvendig, når man ikke får kontroll på mobbingen. Disse 13/14åringene skulle ikke hatt lov til å gå på samme skole som han som ble banket opp. De skulle ikke fått lov til å ha mobiler med tilgang til Snapchat og andre sosiale medier som fjerner innhold etter 10 sekunder. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg. Ord blir fattige, jeg håper bare alt ordner seg for den 13 år gamle gutten og familien hans til slutt. Får håpe karma slår hardt tilbake på de som har gjort andre vondt.

Ta vare på hverandre, vær så snill. Vi har ingen å miste! 

xoxo Ida 

Hver dag er en kamp

Jeg er ikke best i noen ting. Jeg er ikke best i sport, på skolen, på familie-fronten og jeg er heller ikke den perfekte kjæresten. Jeg trenger heller ikke være best, eller perfekt. Jeg er meg. Jeg er 18, snart 19 år, og får ikke gjort mer enn det beste jeg får til. Jeg har aldri fått til noe som helst på et nivå som er merkverdig. Jeg er middels i alt, utenom det jeg er skikkelig dårlig i. Som for eksempel matte, fotball og naturfag. Jeg har aldri hatt en jobb. Jeg har aldri vært ansatt noe sted, og jeg har heller ingenting spesielt på CV-en min, foreløpig.

Og jeg stresser. Jeg stresser som faen,faktisk. For det er så sinnsykt mye som surrer oppi hodet mitt. Først og fremst, så fokuserer jeg på å fullføre og bestå VG3 påbygg med medier og kommunikasjon. Jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre etter videregående, men forhåpentligvis vil jeg finne ut av det snarest mulig, slik at jeg kan søke innen fristene går ut. For jeg er stressa, som faen også faktisk. Jeg har mange baller i luften. Skole tar en plass, YouTube tar en annen. Og YouTube er ikke viktig i forhold til skole, det er jeg klar over, men det er noe jeg vil holde på med det også. Så vil jeg ha en grei kontakt med familien min, men samtidig må jeg ikke glemme kjæresten min. Han bor 40 minutter unna med bil, og jeg er så evig takknemlig for at det ikke er enda lenger. Jeg har en hund som jeg anser som min, til tross for at jeg suger ræv når det kommer til å gå tur med han. Jeg har fått det bekreftet av flere, tro meg. Likevel lider ikke hunden min noen nød, for han har meg, mamma og flere andre å gå på tur med. Det er bare det at det egentlig er mitt ansvar å gå med han 1,5 time om dagen, men som blir til maks tre kvarter om dagen isteden. Jeg bryr meg om han. Det lille dyret av en røytende pelsdott er det mest dyrebare jeg har. Han ga meg meningen med livet når jeg ikke følte at jeg hadde en dritt annet å smile for. For ikke å glemme vennene mine! Jeg har utrolig mange venner som bor på forskjellige steder, og jeg blir helt stressa av tanken på at de kommer til å glemme meg snart, hvis jeg ikke får tid til å se de igjen om litt. 

Men det ser ikke ut som jeg stresser. For du kan ikke se for deg meg stresse. Jeg er hun som kommer sluntrende ett minutt for sent til timen. Jeg er hun som drøyer med å stå opp, og likevel sovner på pulten midt i en time. Senere sovner jeg etter skolen. Du ser ikke at jeg stresser, og det er forståelig. Men det er i hodet mitt. Det du ikke kan se er at jeg blir utslitt av tankene. Jeg forventer ikke at alle rundt meg er tankelesere, men jeg forventer at de rundt meg skjønner at det er en grunn til at jeg er som jeg er. På utsiden er jeg en lat 18åring som ikke orker å søke jobb, ikke orker å gå med hunden og ikke orker å være hjemme for å ta ansvar for husarbeidet. På innsiden er jeg utslitt av alle tankene som gnager fordi det er så mye som skjer i hodet mitt. Hvem faen er egentlig jeg, og hva i helvete er det jeg gjør med livet mitt?


 

Til tross for alle tankene som virker så håpløse, så prøver jeg å holde meg positiv og blir glad for de små tingene. Jeg smiler for karakterene mine. Det å ligge på 4 (ca) i snitt er ikke verdens beste, men det er ikke noe å klage over heller. Så jeg velger å smile og si meg fornøyd med arbeidet mitt. Jeg prøver å være stolt over meg selv når det kommer til småting. Ikke bare får jeg OK karakterer, jeg har tøffa meg opp til å ta en vaksine på skolen. Det er en uke siden idag, og jeg er fortsatt like stolt. Jeg svetter mer enn noen gang på flere år når jeg trener i gymmen, og det er jeg skikkelig stolt av og håper at læreren ser. Jeg finner sakte men sikkert en balanse mellom å være med venner, familie og kjæresten min, og det er også noe jeg sier meg veldig fornøyd med selv. Mestringsfølelsen er der også når jeg og BIT-gjengen min (hahah) har et par video på lager, slik at vi ikke trenger å stresse med hverken redigering eller innspilling for neste video som kommer opp. Jeg er ordentlig stolt av meg selv når jeg har søkt på en jobb som egentlig kanskje ikke er helt ideell, rett og slett fordi jeg har forsøkt. Jeg har prøvd. Jeg har begynt å legge meg tidligere enn før, rett og slett fordi jeg trenger mer søvn enn jeg selv innså tidligere. Jeg prøver å gi 100% over alt, slik at jeg kan si meg fornøyd med å ha gjort så godt jeg kan. Slike småting er det jeg prøver å fokusere på om dagen. Alle tankene i hodet mitt er der, tro meg, men jeg skyver det unna og fokuserer heller på å være den blide jenta jeg vil være. Hun som fokuserer på det positive og prøver å ende dagen med et smil. Det har vært meg den siste tiden, rett og slett for å ikke la stresset ta over slik at jeg får det vanskelig igjen.

Men det å se hvor hardt jeg jobber med å være positiv, er ikke lett for andre. For det er kun jeg selv som vet hvor hardt jeg prøver. Det er kun meg i hele verden som vet hvordan det føles der og da. Og som sagt, så forventer jeg ikke at de rundt meg skal være tankelesere. Men når de som står meg nære og er ment til å løfte meg opp og hjelpe meg,blir til de som stiller kritiske spørsmål og setter de vonde tankene i spill, da kommer frustrasjonen frem og gråten klarer ikke å holdes tilbake.


 

Er det én ting jeg vil at folk skal huske på, så er det at jeg ikke ville fylle 15 år engang. Til tross for at jeg er mye friskere nå enn før, så er det i baktankene mine hver bidige dag. Det å fylle de store 18 var en seier i seg selv for meg. Jeg klarte det. Og nå, mot 19årsdagen min, prøver jeg å holde meg positiv til alt som er bra. Jeg har ikke noe godt utgangspunkt for noe som helst her i livet, men det at jeg har kommet så langt som jeg har kommet nå.. Det er jeg virkelig stolt over. Vær så snill ikke vær en av de som gjør hverdagen jeg jobber så hardt med å få fin, til en dårligere hverdag. La meg gjøre mitt. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Hver eneste dag er en kamp med så mange tanker i hodet. Jeg har jobbet så utrolig hardt og fightet for å være den jeg er i dag, og jobber fortsatt beinhardt med å bli en bedre versjon av meg selv, så vær så snill ikke gjør prosessen min treigere. 



Dette er ikke ment som et innlegg for at folk skal syns synd på meg. Det å bli syntes synd på at ikke noen type oppmerksomhet jeg er glad i. Innlegget er ment for at de rundt meg skal forstå hva som foregår i hodet mitt, slik at de kan se handlingene mine fra et annet ståsted.

Nå er klokken altfor sent, og jeg må legge meg. Prøver å holde meg positiv til en skoledag imorgen med kun matte fra 08:50 til 16:00. Fint om jeg lærer noe nytt!

xoxo Ida

svar på spørsmålsrunden februar 2017 - video

Hei! Her har dere svarene på spørsmålene jeg fikk inn til spørsmålsrunden. Ble dessverre litt forsinket, men dere hadde vel kanskje ikke sett for dere noe annet heller hehe. 

xoxo Ida

Spørsmålsrunde, still meg spørsmål!


Blir veldig glad hvis dere stiller meg spørsmål, og håper dere likte at jeg kom med en video!

Ha en fin kveld videre ♥

xoxo Ida

Mother's day

Det å ha en mor skal man ikke ta for gitt. Likevel er det veldig fort gjort å glemme hvor utrolig heldig man er. Jeg er 18 år med null jobb. Jeg er snart 19 år med egne problemer, mine egne tanker og helt egne rutiner. Når man er så sykelig opptatt av seg selv og sitt eget liv, så er det fort gjort å glemme de som "alltid er der". Misforstå meg rett, mamma er der alltid når jeg trenger henne. Enten det er på andre siden av veggen eller bare et tastetrykk unna. Likevel vet man aldri når folk rundt en forsvinner. 

Hele livet har mamma vært en trygghet for meg. Det i seg selv er ikke en selvfølge for alle, men så heldig er jeg! Opp i gjennom alle disse årene har hun vært en støttespiller for meg, og jeg vet veldig godt at hun kun vil mitt beste. Mammaen min sier i fra hvis noen rundt meg ikke er bra nok for meg. Det er ikke noe jeg liker der og da, men ved veiens ende så er jeg uendelig glad for at mamma forteller meg de tingene jeg er for naiv til å innrømme selv. 

Jeg har hatt mange øyeblikk igjennom livet, akkurat som alle andre. Det er da mamma har vært der. Hun har trøsta meg, gitt meg skjennepreken etter skjennepreken og lært meg opp til det som er rett å gjøre. Hun har fra dag en gjort det veldig klart for meg at det er lov (og sunt!!) å gråte hvis man føler for det, og at det å åpne seg opp for de du er glad i ikke er farlig. 

Hun har alltid støttet meg i det jeg liker å gjøre. Jeg elsket å bli tatt bilder av som liten, og mamma stilte selvfølgelig alltid opp som fotograf. Det gjør hun enda! Hun har sett at jeg brenner for å skrive, og å dele av meg selv, og dette er noe hun har respektert. Istedenfor å være kritisk og hatt fremmedfrykt for sosiale medier og deling, så har hun heiet meg frem og stolt på at jeg har visst hva jeg har drevet med. 

 



Dette diktet vet jeg ikke hvem som har skrevet, men det traff rett i hjerterota. For mamma, du var der alltid for meg. Du var der de dagene jeg helst ville fordufte, med all kjærlighet du kunne gi. Du har vært tålmodig til tross for alle faser jeg har vært i gjennom. De dagene jeg helst ikke ville åpne hverken øyne eller munn hadde du forståelse, og presset meg ikke en millimeter, for du visste at jeg var skjør. Og den forståelsen du har for meg, den er det nok ingen andre i hele verden som har. 

Jeg vil bare si tusen takk, mamma, for at du er akkurat den du er. Ingen er som deg!! ♥

xoxo Ida
 

LETS BECOME YOUTUBERS


Hei! Med dette vil jeg meddele at Benedikte, Therese og jeg starter opp med vår YouTube-kanal veldig snart! Allerede klokken 18:00 idag postet vi en liten teaser fordi vi er så gira på å komme igang, men det kommer mer til uka! Dette er noe vi har gledet oss til og gira oss opp til i flere uker, og vi ser veldig frem til å fortsette med akkurat dette. Jeg håper akkurat DU har lyst til å følge med på kanalen vår! For de som kanskje ikke kjenner oss så veldig godt, så må jeg bare si at videoene kommer til å være veldig varierte, men dette ser vi selv på som et pluss. Det blir mye sprell fra disse jentene fremover, og vi håper du vil følge med på oss HER

Vi blogges så fort jeg har noe på hjertet igjen ♥

xoxo Ida

Følsom og forelska

Dere vet hvordan jeg stadig har vært utenfor fordi livet har vært så tomt, ømt og meningsløst? At jeg ikke har følt på noe ekte, og lengtet etter noe å kjempe for? Vel, jeg har funnet det. Eller noen. Og jeg er livredd. Alle følelser er ti ganger sterkere enn før. Det føles som om jeg er 14 år igjen. Jeg er så utrolig sårbar og følsom at det er helt flaut. 

Det ene sekundet kan jeg smile og le fordi jeg er så sinnsykt heldig, men så kommer jeg på hvor dårlig ting har gått tidligere. Da stivner kroppen helt til, og øynene mine blir helt blanke. Det er som en bryter. Enten føler man at man er i en av de mest langsomme og lykkelige scenene i SKAM, eller så er jeg den livredde lille jenta som er klar over at hjertet mitt kommer til å bli knust fordi ting er litt for bra til å være sant akkurat nå.

Aldri har jeg følt det på denne måten før. Aldri har jeg vært så redd og lykkelig på en og samme tid. Det er som om jeg hopper i fallskjerm og er klar over at alle ben i kroppen knekkes i dét jeg lander på bakken. Likevel må man nyte utsikten og følelsen av å fly, og det prøver jeg virkelig å gjøre så godt jeg kan. 

Nå går vi straks inn i 2017 og jeg kunne ikke gleda meg mer til å stå der klokken 00:00 med tårer i øya og innse at jeg er verdens heldigste som har den kjæresten jeg har fått meg. 


Dette er Fredrik♥

xoxo Ida


 

året som fløy forbi

I år som i fjor kommer jeg såklart med en liten throwback-video, med minner som har blitt laget i året som har gått. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så veldig flink til å filme igjennom 2016, men med noen gode venner, memories på snapchat og litt stalking av seg selv så finner man mer minner enn man hadde trodd!

2016 har vært litt av et år. Jeg har som alle andre år kjent på sorg, skuffelse og kjærlighet. 2016 har vært året jeg har mistet de jeg aldri trodde jeg skulle miste, men det har også vært året jeg fikk alt jeg noen gang kunne ønsket meg. Dette året har jeg vært tøff. Jeg har stått frem og fortalt hele verden om problemene mine, jeg har fylt 18 år, slutta å gå til psykolog, jeg har stått opp for meg selv og jeg har faktisk forbedret meg i matematikk!! For ikke å glemme det faktum om at jeg har klart det jeg aldri trodde kom til å skje meg; jeg har lært meg å kjøre bil. Jeg har fått førerkort!!

Uansett, her har dere den lille(store for meg) videoen jeg har mekka sammen ut i fra videoer jeg har fra 2016. Jeg håper virkelig dere liker den!!

 

Til de som lurte ligger det flere tildligere videoer ute på kanalen min, blant annet denne, 2015:

 

Jeg håper dere får et godt nytt år og tar vare på hverandre under feiringen av et helt nytt år!

xoxo Ida

Tanker om russetida

Ja, da var russedressen og russekortene bestilt. Jeg tenker at jeg bør være glad det ikke er mine penger (hva er det jeg prater om, er ingen ting som heter mine penger) som blir brukt, men det er vel enda verre at mamma må betale dette, er det ikke? Uansett, det er ikke min egen eller mammas økonomi dette innlegget skal handle om. 

Jeg er så spent på russetiden! Jeg må virkelig si at jeg er spent på lange netter, tusen tissepauser langs veien og det å møte opp fyllesyk på skolen, i en hel måned. Tanken på å høre dunkdunk-musikk dagen og natta lang gjør meg gira på å smelle i gang feiringa av 13 års skolegang. Jeg gliser bare av tanken på hvor mange av menneskene rundt meg som kommer til å forandre seg, hvor mange som kommer til å få kjønnssykdommer og hvor mange som plutselig ikke vil ha kjæreste lenger, fordi de vil ligge rundt med alle som er på en russebuss. Jeg ser for meg en helt forferdelig møkkete russedress, som så og si alltid skal være på. Jeg ser for meg et helt bomba rom, og en konto som går i minus fordi jeg egentlig ikke har min egen økonomi til å poppe et par øl eller ti om dagen. Jeg ser for meg overnattinger borte slik at man kommer seg raskere på skolen og kan sove lenger. Jeg kan også helt klart se for meg selveste Ida Alm på skolebussen som er stappa av småunger, gi bort russekort i det jeg er på vei til å lene meg over spyposen før jeg gir alle rundt meg tidenes største, ekleste glis. En ting er i hvertfall klart, og det er at jeg er jævlig spent på den måneden hele 98-kullet har ventet på. 


 

Men alt dette vet jeg veldig godt selv, at bare er forventninger. Forventninger om hvor syk russetiden kommer til å bli. Forhåpninger og forventninger om å bli inkludert, til tross for at du ikke egentlig hører til noe som helst sted. Forhåpninger om å være kul nok, rulle, og ha både energien og økonomien til å være med på det som skjer. Men jeg er ikke klar. Jeg har ikke det de rundt meg har, for jeg har ikke hatt energien på plass til å omgi meg rundt en gjeng med jenter 24/7, for så og selge dopapir i hytt og pine for å ha råd til en supercrazy russetid. Vi vet alle at jeg ikke er som dere, så jeg burde vel egentlig slutte å gire meg opp på denne måten?

Vi vet vel alle at ting man planlegger, blir aldri slik man hadde tenkt. Noen ganger syns jeg det er greit, men andre ganger skremmer det meg litt. Jeg ser for meg at en realistisk russetid for meg vil være å være på skolen som vanlig, for så å føle at det er 17.mai-følelsen om igjen, bare hver eneste dag i en måned. Jeg kjenner allerede klumpen i halsen, når jeg tenker på hvor sinnsykt utenfor jeg kommer til å være. 

Det blir vel mer musikk på øra i form av ørepropper og 881-bussen innover mot Lillestrøm, tenker jeg. Hvis jeg først skal ut, liksom.. Er jeg heldig så møter jeg vel kanskje på en eller annen ensom russ der, som jeg kan skåle med. Og kanskje ikke russekortet mitt er det mest interessante og etterspurte, men det får vel heller bare gå. 

Jeg må jo bare være som jeg er, tenker nå jeg..

xoxo Ida

 

Tenner lys for deg

I kveld tenner jeg et lys for deg som har mistet noen. Enten det er noen som døde av naturlige årsaker og har det bedre der de er nå, eller om det er noen som ble borte så altfor tidlig. Jeg tenker på dere som sitter igjen, og ber til gud og høyere makter om at ting skal ordne seg for dere. Jeg tenker på dere som sitter i dyp sorg og føler dere aldri får tilbake livsgleden, fordi dere har mistet en person dere var så altfor glad i. Personen trenger ikke å være død en gang, det kan hende du har blitt dumpa eller mistet din aller beste venn av andre årsaker. Uansett, så tenner jeg et lys for deg som savner noen. Lengsel ovenfor noe eller noen du vet at du aldri kan få tilbake, er helt uutholdelig.

Og i kveld tenner jeg et lys for deg som ikke er noe særlig glad i deg selv. Det er for deg som ikke er helt frisk. Psyken din er kanskje ikke helt på plass, for du føler ikke at du fortjener noe som helst godt her i livet, til tross for at du ikke har gjort noe galt. Verden din føles kanskje litt håpløs nå? Kanskje det føles som om alt bare faller sammen i grus? Jeg kunne fortalt deg at alt ordner seg,(for det gjør det), men tankene dine er ikke på rett sted, så du vil ikke høre. Jeg vil bare at du skal vite at jeg tenner et lys for deg også. For det er akkurat det du fortjener, litt lys inn i livet ditt. 

Jeg tenner et lys for deg som er så trangsynt. Du som ikke vet bedre. Du som ikke forstår at de rundt deg har sine egne kamper å kjempe. Tenner et duftlys for deg som ikke klarer å se andre. Som ikke vet bedre enn å rakke ned på andre for å føle deg så sinnsykt mye bedre selv. Jeg tenner spesielt et lys for deg som ikke er klar over hvor mye du påvirker andre rundt deg. Hadde du forstått det, hadde vi vært i en helt annen situasjon nå. 

Også tenner jeg et lys for de som ikke har den familien de trenger. Jeg vet selv at ingen er perfekte, men på sett og vis er familien min helt perfekt for akkurat meg. Jeg kunne virkelig ikke tenkt meg noen andre enn de jeg har rundt meg. Venner er familie man velger selv, mener i hvertfall jeg. 

xoxo Ida

meningsløst



Hvor skal man gjøre av seg når alt føles så tomt? Når ingenting gir mening lenger? Jeg bare går rundt her, og puster. Inn, ut, og inn igjen. Alt er så fjernt. Jeg forstår ikke helt hva som er galt med meg. Skal ikke ting liksom være bra nå? Hvorfor føler jeg ikke for å smile med mindre det er en annen person i rommet? Jeg er så sliten og ordløs at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det føles som om jeg kan gå på veggen når som helst. Det blir for mye for meg. Likevel så puster jeg til tross for fraværsgrensa, fylleangst og alle tanker. Men er det sånn livet skal være? Skal jeg bare gå rundt her og ikke føle på noe? Skal livet være så ømt? Tiden går, og jeg føler at jeg ikke kommer meg noe sted. Hvordan skal dette gå? Hvorfor kan jeg ikke smile av tanken på at jeg kan fikse det jeg aldri trodde jeg skulle få til?



Skal dette føles så meningsløst? Er det meningen at man skal gå rundt og ikke kjenne på en eneste ekte følelse, dag ut og dag inn? Tankene er på et helt annet sted enn der det burde være. Tårene er i tankene mine hele tiden, men de kommer sjeldent frem. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, eller hva det skal bli av meg. Er det én ting jeg vet, så er det at jeg blir en person jeg aldri hadde trodd at jeg skulle bli. Hva nå enn det betyr?



Det er så mange jeg kunne trengt, men som ikke kan være her. Jeg får ikke gjort noe som helst med det. Jeg kan ikke forstå hvor alt dette skal ende. Trengs det et såkalt "mental breakdown" til for at de rundt meg skal forstå at ikke alt er så greit, til tross for at ingenting spesielt har skjedd meg? Jeg er bare sliten. Helt ærlig, så hadde det ikke gjort meg noe å bare være i koma en måneds tid. Likevel, så har jeg ikke en dritt å klage på. Jeg vet jeg er en bortskjemt drittunge. Jeg har verdens fineste familie, venner og jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg vet jeg ikke burde klage, for jeg bor ikke i slummen. Jeg er ikke en av de trengende i Afrika eller Colombia.. Jeg har det egentlig helt fint og litt til, men det er noe som er helt ødelagt inni meg.

Hvorfor har det seg sånn at de man er mest glad i, er de som ikke fortjener deg? Skal jeg gi blanke faen i dem resten av livet, og si hade for godt, eller skal jeg holde på det såre enda litt lenger? Hvorfor skal man alltid gå tilbake til bilder, og kjenne på at "shit, gi meg det her"? Ting som er sårt, er plutselig bare helt ømt. Det føles som om jeg har blitt smurt inn med bedøvelseskrem på hele kroppen, innvendig og utvendig. Samtidig så dunker hodet så høyt, for tankene kjører bare videre med sitt eget lille sirkus. 



Jeg forstår ikke hvem jeg er, eller hvor faen det er jeg skal hen. Alt er bare så meningsløst akkurat nå.

xoxo Ida 

18års-krisa

Vi har vel alle hørt om 40års-krisa, har vi ikke? Når folk oppi alderen begynner å stresse med å få mest mulig ut av livet sitt. De drar til legen for en sjekk, og finner ut at: Oi shit, snart er jeg 40 år og barna mine trenger en mamma som er sunn og frisk. På tide å begynne å trene slik at jeg ikke dør tidlig. La oss reise mange steder vi aldri har vært, bare sånn helt plutselig. Fordi man kommer på at tiden går så fort at en dag er man for gammel. Er det ikke litt sånn,a? Eller tar jeg helt feil nå? 

Vel, det virker som om noen har en form for krise i 18 års-alderen også. Du slapper av og tar livet med ro når du er 16 år, men så fort tiden går og du begynner å nærme deg 18.. BOOM! Da får du for deg at alt skal skje på en gang. Du skal ta lappen, skaffe deg både bil og jobb. Du ser rundt deg og ser på alle andre selvom du vet at du ikke burde sammenlikne deg med dem. Som 18åring vil det jo være naturlig å reise ut på byen så fort man får mulighet, eller? Annenhver dag skal vi gjøre noe nytt, bare fordi vi er 18. Du trenger vel ikke være 18 år for å gjøre det, men du burde kanskje begynne å tenke på å fylle på falske vipper, for det gjør jo alle andre. Skal du ikke ha silikonpupper, så burde du søren meg få sprøyta inn noe greier i leppene dine. La oss begynne å røyke og utforske ting vi ikke har vært borti før!!! Du er tross alt 18 år og kan gjøre hva faen du vil.. Eller? Er det egentlig sånn?

For ikke å snakke om russetiden,da, for den kommer jo når man er 18 år. Jeg skjønner ikke helt hvordan det har blitt sånn, men de som går førsteklasse på videregående har allerede begynt å stresse med det. Og hvis du har tatt det rolig angående russetiden frem til 18års-alderen, ja da burde du sette rumpa i gir. For det finnes så mange bestillingsmuligheter, pakketilbud og du må finne ut av hva du vil. Det er ikke høyskoler og videre utdanning du fokuserer på, det valget tar du når du er nødt, gjør du vel ikke? La oss stresse for en måned med fyll da, dere! La oss stresse over hva det skal stå på det jævla russekortet, og hvilke paljett-bokstaver du skal ha på russedressen din. 



 

Du er 18 år, chill. Klart du skal få kose deg og nyte den tiden du har nå! Du vil aldri bli yngre enn det du er i dette sekund, og sånn er det bare. Du har hele livet ditt foran deg, men jeg kan forstå at du stresser. For plutselig er du 40 og finner ut at den dagen du meldte deg inn på treningsstudioet, burde du aldri meldt deg ut igjen. Du burde kanskje holdt deg der,eller?

xoxo Ida

Må sette psyken i sjakk


Dag to av min nye virkelighet er så og si over, og helt ærlig så har den ikke vært så bra den heller.. Jeg som har så lyst til at bloggen min skal være en fin positiv blogg å lese, også er det bare triste greier.. Men det er bare sånn det er nå. 

Uansett, dagen begynte med at jeg fikk noen nyheter som gjorde meg ganske dårlig. Jeg ble litt overrasket, og måtte bare ty til noen tårer på vei til bussen om morgningen. Gud, jeg er så følsom.. Uansett, det jeg fikk vite har surra rundt i hodet mitt hele dagen så jeg har gått rundt og vært kvalm, kaldsvetta og bare følt meg ekstremt dårlig i tillegg til denne forkjølelsen jeg var så heldig å få like før skolestart. 

Så dagen idag har egentlig ikke vært noe stress på skolefronten. Vi begynte med elevsamtaler sammen med den nye læreren. Da fikk min fine lærer lov til å bli litt bedre kjent med meg, og til de som har spurt i hele dag om hvorfor det tok så lang tid, så var det rett og slett fordi jeg ville fortelle om vanskeligheter som har oppstått og kan oppstå. Brøyt selvfølgelig ut i tårer på skolen også, til de som trodde noe annet. 



Kom meg heldigvis igjennom denne skoledagen her også? I guess? Fikk til og med reise hjem en time tidligere enn planlagt fordi jeg var ferdig med alt som skulle skje idag, så yeah. Så jeg kom meg hjem etterhvert, men før jeg var helt hjemme gikk jeg forbi en bekjent som ikke hadde tid til å si hei der han satt. Han sa bare "du ser sliten ut".. Og guess what? I am, og skolen har ikke engang begynt med ordentlige skoledager. Når jeg endelig kom meg hjem følte jeg for å gråte litt i dusjen, for så å hoste til jeg nesten spyr over min nakne kropp der jeg sitter. For jeg sitter i dusjen, jeg er sliten. Ingen fin dag, kortere fortalt. Er veldig spent på hvordan livet blitt skal bli fremover. Håper denne kvalmen, dårlige matlysten, kald-svettingen og følelsen av å nesten besvime går over snart. Ikke engang godteriposen ved senga har fristet idag, dessverre. Sånn får det bare være? Ordner seg etterhvert tenker jeg. Jeg må bare få psyken min på plass igjen. Skal så jævlig sette den i sjakk en dag, det tar bare litt tid. 



Jeg sitter her med vondt i hodet av alle tankene. Tanker om kjøretimer som kræsjer med skoletiden, og jeg blir bare fly forbanna for alt. Det føles som om ingenting funker i min verden. Og hodet dunker. Til tross for at tårene har rent i et kjør de siste 24 timene, så føles det fortsatt ut som om jeg har en demning bak hvert øye som venter på å renne over. Det blir bare for mye noen ganger. Jeg skulle ønske politikerne og "de høyere makter" så hvordan de nye reglene og alt det drittet her tærer på hver eneste ungdom. Vedder på at flere tusen i Norges land er like oppgitte som meg og heller har lyst til å forsvinne..


Heldigvis har jeg noen av verdens beste venner med meg igjennom det meste. Det + karpe diem hver eneste dag holder meg gående litt til.
 

Håper jeg får meg noe søvn i natt? Jeg har veldig lyst til å se håndballkampen mellom Norge og Russland også,da!! 

Jeg må ikke glemme å takke leserne mine som følger med her. Jeg har fått over 1000 lesere på det forrige innlegget mitt, og det er veldig stort for lille meg. Så tusen hjertelig takk for all støtte og respons. Love you all!

xoxo Ida

det er slutt


 

Det er med tungt hjerte og med tårer i øyne at jeg dessverre må fortelle dere at det er slutt. Det er slutt på moroa. Det er slutt på å få frokost på senga. Det er slutt på å rekke frokost, og det er slutt på å ha matlyst når man står opp. For jeg kan ikke lenger stå opp akkurat når det passer meg. Det er slutt på steiking i solen dag ut og dag inn, og jeg får helt vondt av meg selv som blir så fortvila. Det er slutt på fyllekuler akkurat når det passer en sjæl og å henge ute til klokken fem om morgningen hvis man føler for det.

Idag begynte jeg på skolen igjen, og jeg må innrømme at det var en 18-åring som kom hjem og la seg i senga for å gråte. Dette er skoleåret jeg ikke hadde tenkt til å oppleve. Jeg skulle få slippe det. Jeg skulle være borte innen denne dagen kom. Og uansett hvor mye jeg trodde jeg hadde psyket meg opp på stranda i Hellas, så fikk jeg meg et slag i trynet idag. For det er så mye på en gang, og jeg kan allerede stanken av den JÆVLA fraværsgrensa som kommer til å ta knekken på mange. Jeg får igjen matte og naturfag som er to fag jeg ikke er så veldig flink i, og jeg begynner ganske fra "scratch" når det kommer til lærere også. 

Så ja, min bekymringsfrie verden er borte nå. Jeg har lenge tenkt på om jeg kanskje kunne trengt en psykolog for å komme meg igjennom påbygg-året med tanke på psyken min og konsentrasjonsvansker osv, men noe særlig fravær har jeg ikke lyst på. Tør ikke tanken på å gå glipp av en skoletime. Dette går helt i hodet på meg. Jeg tror seriøst jeg kommer til å bli gal.



Så her er jeg da. Sliten, lei meg, begynner å bli forkjøla og med litt delvis gul ettervekst etter et litt mislykka frisør-besøk. Noen skulle kanskje ikke trodd at jeg var personen til å måtte skifte antrekk tre ganger og sminke meg i ca en halvtime før skolestart, men det er jeg altså. Hater at det er sånn.. Men alle vet at det er tilbake til joggebukser og null sminke imorgen, så da er det vel greit.

Det surrer fryktelig mye rundt i hodet mitt nå, så for at dette ikke skal bli et altfor rotete innlegg, så tror jeg vi avslutter her med å si at fraværsgrensa kommer til å ødelegge mer enn den vil hjelpe :-)))

xoxo Ida

 

venninnekos og reising



Halla! Jeg tenkte å stikke innom før jeg tar turen til Kreta med verdens beste mamma. Jeg ligger i senga ganske så reiseklar og venter spent på å bli henta, til tross for at det er over en time til vi blir det. Idag har jeg sovet lenge, sola meg, pakket litt og hatt besøk av søte Isabella. Vi har hatt sykt masse å snakket om siden det er så lenge siden vi så hverandre sist! Så det har vært veldig koselig å se jenta mi igjen, før jeg drar sørover.

Jeg ser veldig frem til å koble skikkelig ut. Jeg har tenkt til å ligge på stranda dag ut og dag inn. Jeg skal nyte en hel uke med bare sol og varme sammen med min gode mor. 

Alle duppedingser er fulladet og jeg håper jeg har pakket med meg alt jeg trenger. Jeg gleder meg skikkelig til flyet letter og jeg bare kan lukke igjen øya og nyte reisen. Herregud så deilig dette skal bli!

xoxo Ida

Hva har skjedd?

Hei! Bloggen er dessverre ikke oppdatert eller øverst på prioriteringslista for tiden, men nå tenkte jeg at det var på tide å komme med en liten oppdatering! Hva har skjedd i livet mitt siden sist?

Jeg jobber med å ta førerkortet på bil og det tar en del energi fra meg. Jeg leser i teoriboka og tar teoritester, har kjøretimer støtt og stadig og prøver å få kjørt en del med mamma også. Jeg er heldigvis ganske godt i gang med øvingskjøringa, det er bare teoriprøven jeg sliter litt med, hehe.. 



Men utenom det, så prøver jeg å nyte sommerferien med venner og familie. På bildet over ser dere en god blanding med hva som har skjedd den siste tiden. Jeg koser meg med vin og jordbær sammen med Cassandra. Vi var også i Oslo her om dagen. Der fanga vi Pokémons, tok oss en cider i solnedgangen(<33) og titta litt på vaktskiftet ved slottet. Veldig fascinerende faktisk! På høyre side ser dere en trøtt Ida som psyker seg opp til nok en kjøretime, og de to aller søteste bildene er av tantebarna mine som jeg var så heldig å få se den 25.


Jeg har vært litt med min gode Nora. Vi reiste innover på Strømmen Storsenter, og susa rundt der litt. Jeg ser ikke denne jenta så veldig ofte lenger, så det var sinnsykt koselig å snakke sammen igjen. Vi har alltid så masse å prate om, likevel så syns jeg ikke det føles som om det er lenge siden vi så hverandre når vi ses igjen. 


Også har jeg hatt et godt gammeldags overnattingsbesøk av verdens beste Isabel før hun dro på utvekslingsår til USA. Hun er så absolutt savnet allerede!! Blir nok en del skypedates osv fremover, men det er bare å vente i spenning, så er'a plutselig hjemme igjen!! Er så redd for at jentami skal glemme meg, så jeg ga hun bildet dere ser til høyre for at hun skulle ha meg med over alt. Så har jeg det til venstre her på rommet ♥



Jeg har også vært med enda mer venner jeg ikke ser så altfor ofte. Har hatt et par overnattingsbesøk av gærningen til venstre denne ferien, også dro jeg innover til Oslo for å være med Julie for noen uker siden. Vi bestilte oss pizza som vi spiste ute i solen før vi reiste hjem til god'jenta og koste oss der. Til tross for at dette er to av mine absolutt bestevenner, så ser jeg dem ikke så veldig ofte, dessverre. Derfor er det så koselig når vi først ses!!


Ogsåå har jeg vært en del med forskjellige venner. Vi har grilla og kosa oss masse <3 Dette er seff bare noen av jm'sa, men tenkte de var verdt å ta med siden de er så fine!


Jeg har også feiret Cassandra 18 år, noe som var veldig koselig! Jenta hadde ihvertfall en bra feiring og vi satt ute og chatta dritlenge før jeg tok veien hjem igjen.

Hva har skjedd siden sist hos deg,da? 

xoxo Ida


 

Ikke den jeg vil være

Jeg er så sint på meg selv. Rett og slett fordi jeg er en person jeg ikke har lyst til å være. Jeg er sint, fordi jeg bare sitter/ligger her. Fordi jeg ikke kommer meg opp og ut, og har den innstillingen til trening som jeg hadde før. Jeg er sint på meg selv som lot psyken knekke håndballgleden min. Jeg er sint på meg selv fordi jeg alltid er så jævla sliten, til tross for at jeg ikke gjør en dritt. Jeg vil ikke være den jenta som sitter i dusjen fordi kroppen føles for tung til å holdes oppe. 

Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke tillater meg selv å gråte for samme ting tusen ganger. Likevel, så gjør jeg det. Jeg er sint på meg selv som setter egne regler for meg selv, for så å bryte dem. Jeg lover meg selv å ikke bli for avhengig av andre, også ender det opp med at jeg sitter i tårer fordi jeg er så ensom i denne lille leiligheten. 

Jeg er sint på meg selv fordi jeg har vært så himla redd for fremtiden min. Jeg er pissed fordi jeg brukte så mye tid og energi på å bekymre meg over det å bli 18, ta lappen osv. Den tiden og energien skulle jeg brukt på å øvelseskjøre sånn at jeg hadde hatt lappen nå. Jeg er sint og veldig veldig lei meg for at jeg ikke klarer å holde på pengene jeg får. De bare flyr, okei? Jeg blir så sinnsykt lei meg fordi jeg vet hvor mye mamma og pappa jobber for å gi meg det jeg trenger og vil ha. Mamma jobber både dag og natt for at jeg skal få være den bortskjemte(heldige) jenta jeg alltid har vært, og hva gjør jeg i gjengjeld? Jeg sover, spiser ute istedenfor hjemme, rydder ikke, støvsuger ikke og gjør ingenting av det en vanlig 18-åring hadde tatt seg av. Jeg reiser bort istedenfor å se mammaen min i øya og fortelle hvor mye jeg setter pris på hun. 

Jeg er sint på meg selv fordi jeg bruker mer tid på serier og Youtube, enn på å snakke med familien min. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke utnytter at jeg i det hele tatt har den lille familien jeg har igjen. Jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke får tid til alle hele tiden. 

Jeg er sint på meg selv for at jeg spiser så mye dritt, at når det kommer ordentlig mat foran meg så velger jeg heller en halvliter med vann, istedenfor å spise en porsjon med ordentlig mat. Ikke skjønner jeg hvorfor, men sånn er det noen ganger. Jeg sliter ikke med å spise mat, det er ikke det!! Det er bare at jeg er så dum.

Jeg er så sinnsykt sint på meg selv for at jeg savner de som ikke savner meg. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke vet hva jeg vil her i livet, men akkurat nå orker jeg ikke engang å tenke på det, for jeg vet hvor mye energi det vil ta fra meg. 

Hvordan er det jeg har blitt? Ikke en jeg har lyst til å være, ihvertfall..

xoxo Ida

 

Drømmen min gikk i oppfyllelse

Først og fremst, så må jeg bare si tusen takk til Sørumsand Videregående Skole, som gjorde dette mulig for meg. Hadde det ikke vært for at de ikke klarer å gi alle klasser lærere like før en muntlig eksamen, så hadde ikke denne drømmen gått i oppfyllelse i dag.

For noen uker siden hadde jeg tidenes drøm, og den var sånn her: Det var en varm sommerdag fylt med masse sol, og jeg tuslet rundt i fine Oslo. Plutselig ser jeg to av mine forbilder rett foran meg; Makeupmalin og Vegard Harm. I drømmen min blir jeg så glad for å se Vegard, at jeg begynner å gråte non-stop, og klarer ikke å slutte å klemme han. Dessverre var Vegard utrolig overlegen og brøy seg null, niks, nada om at jeg gråt. Han bare stod der, og holdt ikke rundt meg engang. Merkelig drøm det der!

Og idag, som noen av dere sikkert skjønte, fikk vi ikke lærer på skolen. Vi fikk beskjed om å reise hjem, så jeg begynte å tenke på den store gode senga mi og hvor deilig det skulle bli med litt søvn. Men ei klassevenninne lurte på om jeg ville bli med inn til Oslo for å delta på elevstreik mot fraværsgrensa, og jeg klarte selvfølgelig ikke å si nei! Dette er første gangen jeg hadde mulighet til å delta på noe sånt uten å få fravær, ironisk nok, så vi stakk til Oslo. Etter en del skritt ekstra i Oslo by kom vi oss frem. Ingen av oss er noe spesielt flinke til å finne frem i Oslo, men vi fant til slutt stortinget(....), og fikk skreket litt sammen med ganske mange andre elever.

Jeg så på vgtvrampelys-snappen at Vegard (og vb Morten Hegseth) var på jobb, så da var det gjort. Vi fant veien til VGhuset og jeg gjorde min stalker-greie. Etter litt venting kom selvfølgelig bestegutta ut og jeg bare gråt litt av glede. Videoer kan dere se på vgtvrampelys sin snap (som heter det samme), til de som er ekstra interesserte. Uhm yes, so that's my little story about a dream who came true. Ble jo smitta av engelsken og Kardashian-parodieringa til Vegard med en eneste gang, så jeg vil bare forhåndsbeklage til min kjære mor som ikke orker å høre på at folk bytter mellom norsk og engelsk hele tiden.




Ei litta fotoshoot utenfor VG-huset måtte jo til. Dette her var dritgøy!

Og før folk kleiner helt ut, så forstår jeg at Vegard Harm, bare er Vegard Harm. Han er en helt vanlig 20 åring. Som tilfeldigvis har samme humor og meninger som meg. Som tilfeldigvis er en jeg ser opp til som faen fordi han tør å stå opp for den han er. Som bare er dødsrå, og absolutt ikke som i drømmen jeg hadde for noen uker tilbake. "Bare Vegard Harm", liksom. For ikke å glemme godeste Morten, da, satt veldig pris på å få møte og snakke med han også. 
 

Jeg har ingen anelse om når jeg kommer meg over det her. Jeg er veldig spent på om jeg får sove i natt, og jeg kommer garantert til å sjekke bloggen/facebook/instagram OG bildene mine på mobilen for å sjekke at dette faktisk skjedde. 

xoxo Ida

 

Morsomme nyheter og en feiring

Hei dere! Visste ikke helt om jeg ville dele det her med omverdnen, men nå har jeg allerede gjort det på snap, så tenkte jeg kunne komme med den morsomme nyheten til dere også. Et av geofiltrene mine har blitt godtatt av snapchat, så endelig har vi satt Aurskog på snap-kartet! Så reaksjonen til folk, og jeg er ikke overrasket.. Jeg syns dette var det absolutt styggeste og enkleste av de jeg har sendt inn, så at Snapchat har godtatt dette og ikke noe av det andre jeg har sendt inn (utenom på Sørumsand,da) er litt kjipt. Men jeg har gjort et nytt forsøk og sendt inn enda flere som jeg lagde i går, så håper at de blir godkjent sånn at vi i Aurskog har litt å velge mellom. 

Det var veldig morsomt med reaksjonene til folk, så måtte jo nesten screene noen av de første reaksjonene! Føler jeg har gjort alle snapvenner i Aurskog en bitteliten tjeneste ved å lage tidenes styggeste filter for vårt lille område.



Haha, shout out til disse babesa! Setter absolutt pris på tilbakemeldinger og ekstasen til noen av mine favoritt-Aurskoginger!

Uten om den lille happeningen der, så har jeg fått besøk av Cassandra. Jeg sparte nemlig vinen min igår, fordi jeg heller ville dele den med en god venninne. Jeg er virkelig ikke så kjip at jeg sitter å drikker vin alene. Ikke nå lenger, hehe. Vi har hatt det moro med snapchaten vår (legg til hele150cm på snap!), og kost oss med deilig vin for å feire den overraskende 6eren jeg fikk på eksamen igår.



Haha, her tar man helt av med bilder av alkohol med en lavere målgruppe enn 18åringer. Må dessverre meddele at jeg gir litt faen i det siden jeg er 18 år og kan nyte en flaske vin akkurat når jeg føler for det. 

Yess, det var det artige jeg hadde å dele med dere idag! 

Har du geofilter der du bor?

xoxo Ida

hardt arbeid? bra resultat!

Hei dere! Beklager noe fravær, men nå har jeg for en gangs skyld en ordentlig unnskyldning til å ikke blogge. På onsdag fikk vi nemlig delt ut medieeksamen, og det har jeg vært opptatt med så og si helt fra mandag morgen frem til rundt klokken 12 idag. Det har vært tidskrevende og vanskelig. Jeg har vært veldig frustrert, sint og jeg har selvfølgelig grått litt. For eksamen er ikke ment til å være lett. Men i går fikk jeg en ordentlig fin idé som jeg jobbet med fra ca klokken ti om morgenen i går og som sagt helt til i dag. 

Og den gode nyheten er at all den harde jobbingen absolutt har lønnet seg. FOR IDAG HAR JEG FÅTT UTDELT EN 6ER PÅ MEDIEEKSAMEN! Dette skal selvfølgelig feires med en flaske vin senere, for det syns jeg at jeg fortjener. Må benytte sjansen til å si tusen takk, nok en gang, til alle som stilte opp som intervjuobjekter og hjelp ellers, ily.  Imorgen er det på'n igjen med vanlig skole, men jeg har fått den "slutten av skoleåret"-følelsen, så jeg tror nok de siste dagene/ukene med (forhåpentligvis) vanlig skole skal gå veldig fint. 


Var så heldig å få denne karen på middagsbesøk i dag! Noen som kjenner han igjen? Ser han ikke så ofte siden han bare jobber for tiden, så dette var en fin overraskelse. Han blei stolt av lillesøstra si som har vært skoleflink i to/tre dager i strekk, fikk en digg middag også fikk han sett på det gamle rommet sitt som har blitt et wannabe hotellrom. 


Til de som er litt nysgjerrige på hver vi gjør på medier og kommunikasjon: dette er en blurred out versjon av medieeksamen min. Jeg har altså valgt oppgaven som handlet om journalistikk, og laget en reportasje på to oppslag! Veldig fornøyd med sluttresultatet. Det er lov å skryte eller? Så min dagens glede er helt klart et veldig bra resultat på eksamen og å få se igjen brodern igjen. 

Hva er din dagens glede? 

xoxo Ida

"Bare" hold ut, ok?

Det hender at jeg får dette spørsmålet, og jeg blir litt paff. Jeg setter pris på at andre ser meg som sterk. Jeg har ikke alltid vært sterk. Langt ifra, og det vet dere. Men den dag i dag, føler jeg meg sterkere enn noen gang på mange år. 

Jeg har veldig mange mennesker rundt meg, og det er jeg uendelig takknemlig for. Dessverre, så er det ikke alle som har det så godt. Jeg kjenner mange som har det vondt, og jeg føler med dere. Det er vondt å høre om og veldig vondt å se. Likevel føler jeg at jeg på en eller annen måte kan hjelpe disse personene. Det er så sinnsykt klisjé som det får blitt, men det ordner seg.

Jeg var på bunn og følte at jeg bare sank lengre og lengre ned. Jeg hadde følelsen av at ingen så meg eller hørte meg. At ingen i hele verden kunne forstå hvordan jeg hadde det. At ingen la merke til om jeg smilte eller ikke. Jeg kjente på følelsen av å bli forlatt av de jeg var glade i, da jeg trengte dem som mest. Det første steget mot et sterkere meg, var profesjonell hjelp. Der og da følte jeg meg ikke særlig sterk. Man kommer inn på BUP og føler seg elendig. Til og med at du ikke er "syk nok" til å få en plass der. Man føler at de som sitter på venterommet med deg har det ti ganger verre, og at du kanskje tar noen andres plass. For så ille kan man faktisk føle seg. 

Og jeg hadde psykologtime etter psykologtime. Prat etter prat, om alt mulig. Jeg fant ut ting om meg selv som jeg selv ikke visste. Svakheter, hva jeg er redd for, hvem jeg egentlig prater med om vanskelige ting og ganske mye om ting rundt meg som har gjort at jeg har blitt som jeg har blitt. Det var altså nesten ingen ting denne psykologen ikke visste om meg. Og gud, jeg savner den dama. 

Er det en ting hun lærte meg som jeg husker spesielt godt, så er det hvorfor øynene våre er plassert foran i hodeskallen vår. Det er for at vi skal se fremover. Så enkelt er det. Det er for at vi skal kunne se videre, og ikke tilbake på ting. Hvis du henger deg opp i fortiden og alt som har skjedd for lenge, så vil det bare dra deg nedover. For livet går videre. Det er dessverre de harde faktaene som ligger på bordet. En psykolog vil kanskje si det rett ut, og sånn er det bare, enten du vil eller ikke så må du komme deg videre fra vanskelige saker.


Dette er en melding jeg fikk når jeg hadde spurt en kompis av meg om hvorfor ting måtte være så trist. Jeg var langt nede og hadde nettopp mistet kjæresten min. Den meldinga her.. Den betydde alt for meg der og da. Jeg ser fortsatt tilbake på den og gleder meg over hvor sinnsykt gode folk jeg har i livet mitt. For alt han skriver er sant. Man må faktisk ha opplevd noe leit, for å kunne kjenne på glede. Hvis du aldri noen sinne har opplevd noe leit, trist, eller forferdelig, hvordan skal du da kunne vite hvor bra du har det når livet er topp? 

Og utenom de utallige psykologtimene, så har jeg trent opp meg selv til å smile mer. Er det noe jeg har sagt til leserne mine i en lang stund nå, så er det at folk må gi litt mer faen. Vi må drite i hva folk syns, sier eller tenker. Vi må rett og slett bare vise fingeren hvis vi føler for det. Du føler deg kanskje dum i dét du sitter på bussen og smiler for deg selv? Jeg har vært der selv, men du vil føle deg bedre. 

Og etterhvert, så må man øve seg på å åpne seg opp til andre. Det er lov å ikke ha det bra. Det er lov å gråte. Det er lov å ha en dårlig dag. Og det er ikke ulovlig å si rett ut at man plages psykisk. Det er like ufarlig som å si at man plages med en vond arm, eller hodepine. Det er bare det at det alltid har vært tabubelagt, å prate om selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser og stemmer i hodet. La oss bare prate om det. Ikke la sånne ting være tabu mer, for hadde man ikke hatt muligheten til å uttrykke seg om vanskelige tider noen gang, så hadde det smelt fullstendig i hodet på oss alle.

Det å være "sterk" kan bety mye. For gutta er det kanskje å ta mest mulig i benkpress, mens for mange kan det være å faktisk tørre å stå opp for seg selv. En sterk person kan være en som klarer å kjempe det lille ekstra. En som kommer seg igjennom kampen mot seg selv. Og hvis du ikke har klart å komme deg helt gjennom det, så betyr det ikke at du ikke er sterk. For du er sterk, du som har den kampen. Holder du ut lenge nok, så er du vinneren. Du kan være så sterk du bare vil. Og du må være seig som faen. For det kommer tusen dager hvor du ikke skjønner hvorfor du skal gidde å gå ut av senga di. Det kommer dager hvor du ikke forstår deg på hvorfor du i det hele tatt finnes. Du må være seigere enn sirup, for å komme deg igjennom denne vanskelige tiden. 

Ja, det er dritslitsomt. Men du vil føle deg så sinnsykt mye bedre når det er over. Da kan du smile til smilebåndet ditt skriker av smerte, uten å i det hele tatt tenke over det. Du kan le og føle deg bra. Du kan tenke at, "wow, det her kan jeg jo ikke gå glipp av!".  Og du er bra nok,sterk nok, fin nok, og flink nok. "Bare" hold ut. 

 

xoxo Ida

føler du deg truffet?

Hei! Jeg hadde egentlig tenkt til å se på litt grey's anatomy for jeg la meg for å sove før en ny skoledag, men jeg har så altfor mye på hjertet. For det er noe jeg vil skrive om, og det er bloggingen min. Denne bloggen, har blitt terapi. Jeg skriver rett fra leveren, og får høre at jeg skriver bra. Jeg setter sinnsykt stor pris på tilbakemeldinger, enten det er konstruktiv kritikk, eller om det er masse ros. 

Noen dager er målet mitt med bloggingen å slippe løs tankene. Å få ting ut av huet, sånn at jeg slipper å tenke så mye. Det er utrolig hvor mye lettere man føler seg etter at man har skrevet ned tankene sine. Men utenom dette målet jeg har satt for meg selv, så har jeg også et mål om å treffe andre. Jeg vil at dere skal føle litt på det jeg skriver. Enten det er et innlegg om hvor fantastisk unik hver og en av dere er, eller at det er om hvor irritert jeg blir over folk som skal leke så "perfekte", så vil jeg at det skal treffe noen. Jeg vil at noen skal kjenne litt på det. Om det er en person, eller en hel generasjon, det er egentlig litt det samme for meg. Så lenge jeg har fått noen til å tenke seg om en ekstra gang, eller føle litt på ordene jeg legger i bloggen, så er jeg fornøyd.

Men det er noen som misforstår, og det kan jeg forstå til en viss grad. Når jeg setter meg ned for å skrive et innlegg, så er det ikke for å henge ut noen. Det er ikke for at alle skal skjønne at "åja, her er det h*n som blogges om, så flaut". Jeg skriver om samfunnet, og du som en del av det kan fort føle deg truffet. Men vær så snill, kan dere slutte å tro at jeg har satt meg ned her med en slags ond baktanke om at dette og dette innlegget skal gå til en og en av dere? 

Kanskje føler du deg truffet, da? Så bra! Men hvis dette er en negativ ting for deg, så har du kanskje ikke forstått hva jeg ville med innlegget. Jeg ville aldri hengt ut noen på min egen blogg, men jeg syns det må være lov med eksempler på f.eks. hvordan folk oppfører seg, hva de legger ut på internett osv. Så vær så snill, ikke bli sint på meg for at du føler deg truffet eller kanskje litt satt på plass på grunn av det jeg skriver om følelser og tanker på bloggen min. Hvis du er så jævla usikker på deg selv, så kan du i det minste spørre meg om det var retta til deg. Du får svaret ditt på forhånd her: Nei.

xoxo Ida 

 

jeg blir kvalm

Jada, jeg ser hvor perfekte dere er. Jeg ser hvor mange fine bilder dere tar sammen med vennene deres. Som dere har klart å holde på til tross for overgangen til videregående. Ikke tro jeg går glipp av noe, for jeg ser hvor bra livet deres er. Jeg ser hvor sinnsykt bra dere har det, i den tiende bursdagen dere har blitt invitert i de to siste månedene. 

Jeg ser hvor mye god mat dere spiser. Jeg ser dere koser dere på starbucks, betaler for dyre behandlinger som vipper, negler, til og med silikonpupper. Jeg ser hvor sinnsykt gøy du har det med sporten du elsker over alt i hele verden. Sporten du brenner for, og aldri ga opp fordi psyken din aldri ødela noen ting. Jeg ser hvor morsomt dere har det på jentekvelder med "bestejentene", hvordan du har livet på stell med kjæreste, jobb, toppkarakterer og alt du ønsker deg. Jeg ser det, folkens. Jeg ser hvor "sinnsykt fett" dere hadde det i russetiden, hvor fin og lykkelig familien deres er foran juletreet på julaften.

Jeg ser hvor tynn og fin midjen din er i den kjolen. Jeg ser hvor fornøyd du er vinkelen på bildet av rompa di i den buksa. Jeg ser hvor pen du er etter trening. Jeg ser hvor hvite tennene dine er på bildene. JEG SER DET, ok? 

Jeg blir kvalm. Kan dere ikke vise litt fra den virkelige verden? Kan vi ikke bare slutte å pynte så jævlig på ting? Kan vi ikke fjerne litt filter? Jeg blir kvalm når jeg går igjennom instagram,facebook, vscocam, og alt som er. Kall meg misunnelig, vær så god. For nei, jeg har ikke de vennene. Nei, psyken min holdt seg ikke oppegående nok til at jeg fikk holde på med sporten jeg ville. Nei, jeg var ikke bra nok til å klare å holde på et forhold. Nei, jeg har ikke hatt én eneste fuckings ordentlig jobb, og jeg har heller ikke muligheten til å plutselig spise ute flere ganger i uka. Karakterene mine er ikke på topp, og jeg ser faktisk ut som en svett gris de få gangene jeg har trent. 

Jeg kan også vise frem de fineste delene i livet mitt, og foretrekker det fremfor hvor stygg jeg er på søndagskvelden. Selvfølgelig vil jeg at andre skal tro alt er dritbra? Men noen ganger så føler jeg meg så mye mer ekte enn andre. Jeg tør å uttrykke meg om ting er dritt, jeg tør å si ifra. Jeg tør å være litt tjukk, vise litt gule tenner, og vippene mine kunne kanskje trengt litt extentions fra andres perspektiv, men det er ikke det jeg setter på prioriteringslista mi.


Ser det ut som om jeg bryr meg om at låra mine er større enn andres? Virker det som om jeg bryr meg om at dobbelthaka mi syns? Jeg prøver ikke engang å få den frem. Ser det ut som om jeg bryr meg om at folk ser hvor jævlig jeg ser ut etter en natt på skikkelig hardfylla? Jeg kunne ikke brydd meg mindre, det er sånn jeg er. 

Kan vi ikke bare gi faen i å virke så sykt perfekte? Jeg blir kvalm, og dere kommer til å bli syke av det, om dere ikke allerede er det.

xoxo Ida

velkommen til hula mi

Hei dere! Tenkte å blogge om  noe gøy kjapt før paradise er i gang!

Som noen av dere kanskje visste fra før av, så har jeg delt soverom med min mor fra jeg begynte på barneskolen, og nesten helt frem til nå. Det har gått overraskende fint med tanke på så mange "faser" både jeg,hun og vi begge har vært igjennom. Jeg har hatt en enkeltseng her frem til nå, så når jeg har fått overnattingsbesøk har det blitt fiksa på alternative måter, men nå kan jeg endelig si "dette er mitt rom!", og DET er digg det!

Selv vet jeg ikke om det ser mest ut som et hotellrom eller mitt eget, men jeg er utrolig fornøyd. Får nesten litt vondt av mamma, for nå kommer jeg til å bo her. I natt sov jeg i den nye senga mi for første gang(med Alvin fordi det er så god plass!), og herregud, i natt sov jeg så godt.. Klarte seriøst nesten ikke å stå opp idag. 

For ikke å snakke om å få den svære senga her inn i vår bittelille leilighet,da! Det var ikke enkelt, og det var veldig slitsomt siden jeg var hjemme alene når den kom. Filmet tilfeldigvis noen klipp fra da jeg skulle prøve å sette sammen senga, med en god del bloopers, så om noen har lyst til at jeg skal sette sammen det morsomste og lage en video av det, så er det bare å skrike ut! 

Dette er altså hula mi. My spot. Jeg forstår at det kan være vanskelig for andre å forstå seg på gleden min ved å ha en seng som er min egen og kan deles med en venninne, og et eget rom ikke minst. Her skal det soves så godt, det skal foregå mange fine samtaler og jeg skal sette meg ned å skrive her som om ingen andre i hele verden fantes. Kanskje dette rommet kan få bloggingen min i gang igjen? Det føles hvertfall sånn! Rart, det der.



På noen vis er det egentlig ganske digg å være alenebarn. Så vil på mange måter takke brødrene mine for at de har funnet seg andre steder, hihi. Sorry gutta, tiden dere svetta ned det rommet her med spill, filmer, serier, og gaming/film-plakater er over. Nå er det mitt eget prinsesserom ♥ Og takk til verdens beste mamma som fikser alt for meg. 

Hva syns du? Kan vi  bare ta en liten throwback til forrige gang jeg blogget om ny seng? Hahaha lille søte Ida fra 2012 med ny seng finner dere HER!

xoxo Ida 

Jeg planla min egen begravelse

Det er ikke noen hemmelighet lenger at jeg slet. Med vanskelige tanker og null livsglede. Jeg var på bunn, og alt vondt føltes på en eller annen rar måte, godt. Man sier "psykisk syk" for en grunn. Man er syk. Og tankene mine var ikke på rett sted. Jeg hadde tanker om at jeg skulle dø i 2016. Jeg hadde planer om å nyte sommeren jeg var 18 år, så reise et sted til høsten. Bare stikke, og bli borte for godt. Sannheten er skummel, men jeg hadde planer om å reise bort. Planleggingen var i gang. Jeg søkte opp steder man kan ta assistert selvmord, jeg så på selvmordsskogen i Japan og tanken om å bare ta en form for overdose suste rundt i hodet mitt. Tenk så galt. Tenk så forferdelig. 

Jeg planla min egen begravelse. Idéen fikk jeg når jeg så en artikkel om en mann som var døende. Han hadde planlagt sin begravelse, og jeg syns tanken var fin. Så jeg tenkte på hvilke sanger jeg ville ha i kirken, jeg tenkte på hvor jeg ville bli begravet og hvem som skulle bære kisten min. Dette var det som stod i tankene på en 17åring som satt med skolearbeid. Dette var det som stod i hodet på en ellers "frisk" ungdom. 

For så syk var jeg på et tidspunkt, at jeg ville gi opp alt. Jeg skulle skrive brev og si hade til de jeg tenkte trengte det. Jeg skulle legge igjen ord til alle jeg følte jeg hadde noe usagt til. Jeg skulle spare opp penger og bare stikke herfra. Ut av det blå, sette meg på et random fly og bare.. forsvinne. 

Men jeg fant en helt spesiell glede i familien jeg har. Tantebarna mine har lenge vært de som har holdt meg gående. Tanken på at de plutselig ikke skal ha tanta si der, den ødelegger alle planer om å forsvinne fra denne verdenen med det første. Jeg vil være der for dem. Jeg vil se dem vokse opp, få seg sin første kjæreste, og jeg vil hjelpe dem om de trenger det. Jeg vil være verdens beste tante for mine tantebarn. Det er rart å si det, men det er helt sant, de er motivasjonen min til å leve utrolig ofte. Jeg holder meg til disse tre gullene. 

xoxo Ida

 

hvem syns vel det er morsomt å reise på tivoli alene? 

Som liten har 17.mai vært en dag for familietid, det tok jeg som en selvfølge. De siste årene har det jo ikke vært det, fordi folk henger med venner, reiser sammen på tivoli og blir invitert til champagne-frokost med bestejentene/squaden/crewet/bussen eller hva faen du vil kalle det. Og som dere vet så har jeg ingen gjeng. Jeg har ingen "jentene", "gutta", "bussen" eller "squaden". Jeg har ingen det vil være en selvfølge å se på julaften, 17.mai, feire nyttårsaften med eller dra på kino med. 

Så idag, har jeg tuslet rundt alene. Jeg har spist på BurgerKing alene, og sett på alle som har stirret meg ned siden jeg satt alene. Jeg har fulgt en drita venninne rundt og passet på at hun ikke gikk midt i veien. Det var jo koselig da, helt til jeg var alene igjen. Jeg har sett på alle som koser seg med is, slush, god mat og god drikke. Jeg har sett på alle de morsomme 17.mai-bildene på snapchat og lurt på om det noen gang kom til å være med. Jeg er den som gruer seg til denne dagen, i hvert fall de siste årene. For hvem skal jeg være med? Hvilken 16/17/18-åring er det som syns det er dritkult å se på russetoget med sin 50-år gamle mor? Hvor stas er det å stå der, mens alle andre på din alder står på andre siden med sine fine bunader og har hverandre? Hvor er det jeg hører til på dager som dette? Er det riktig at en ungdom skal grue seg, til noe så fint som feiringen av vårt eget land? 

Jeg er stolt over å være norsk. Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg er født, oppvokst og bor i dette trygge, lille landet. At jeg har alt jeg trenger og får mat på bordet. At vi ikke blir rammet av de verste naturkatastrofene og at mange av lider av malaria og annet dritt. Likevel, så heier jeg mer på Norge når vi vinner en håndballkamp, enn på denne viktige dagen. Hvorfor er det sånn?

For min del, så er jeg glad det er et helt år til neste gang. Neste år er jeg mest sannsynlig driting på 17.mai, så det kan vel være morsomt. Året etter det, vet jeg ikke hva som skjer.. Hvem vet, kanskje jeg har fått meg en gjeng da? Kanskje jeg kan være som alle andre da? Jeg er så lei av å være alene, føle meg alene. Jeg er så lei av å stå i mengden og føle meg ensom. Idag var det så fint vær og så mange mennesker i byen, likevel valgte jeg å ta turen hjem. For hvem syns vel det er morsomt å reise på tivoli alene? 

xoxo Ida

gode grunner til å smile















xoxo Ida

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017

Ida Alm

19, Aurskog-Høland

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits