FORSIDEN ADD MEG BLOGLOVIN' DESIGN

Det er, som alltid, rart hvor fort tiden går. Jeg vil gjerne holde dette innlegget kort og konsist, men kjenner jeg meg selv rett, så tror jeg det blir vanskelig. Jeg vil bare starte med å si tusen millioner takk, Fredrik. Takk for at du har (offisielt) vært kjæresten min i et helt år. Du har ikke bare vært kjæresten min, men også min største støttespiller. Du har heia på meg igjennom alt det siste året, og ord kan ikke beskrive hvor mye det betyr for meg. Denne gutten har heiet på meg frem til oppkjøringen min. Han har hatt troa på meg og trøsta meg i gjennom så utrolig mye. Takk for at du pushet meg igjennom den siste og hardeste delen av videregående. Tusen takk for at du har vært den jeg kan gå til. Tusen takk for at du er den personen som ser meg, der jeg ofte står alene blant alle andre. Tusen takk for at du gjorde russetiden min uforglemmelig, sammen med alle andre som bidro til en fin russetid. Jeg vil også takke deg for at du har heiet på meg nå som livet mitt skulle endre seg, nok en gang. Takk for at du pushet meg frem og heia på meg for en ny start på et helt nytt sted. Du får meg til å føle meg mindre alene midt opp i alt som skjer her i livet. Du er en person jeg kan dele alt med, og det setter jeg enormt stor pris på.

Han har gitt meg troen på livet og glede, uansett hvor klisjé det høres ut. Fredrik, du har gått igjennom mye når det kommer til meg, men du har aldri gitt opp på meg. Du er virkelig en av de snilleste og mest tålmodige personene jeg kjenner, og noen ganger har jeg virkelig kjent på at du har fortjent en kjæreste som oppfører seg bedre enn det jeg har gjort. Til tross for disse tålmodighets-testene du har fått slengt opp i trynet, så har du delt. Du er kanskje ikke den som liker best å dele sjokoladen din, men du kan virkelig det å dele likevel. Tusen takk for alt du deler av deg selv. Alt fra hobbyer, tanker, erfaringer, følelser og verdier. Mest av alt setter jeg pris på at du har delt så mye av familie og venner, som man egentlig vil ha for seg selv. Jeg klarer ikke sette ord på hvor glad jeg blir for å føle meg velkommen blant både venner og familie av deg. Takk for at du er deg. Jeg er stolt over alt du er og alt du får til, og det må du aldri noen sinne glemme.

Dette året har vi gjort veldig mye sammen, til tross for at tiden har gått fort. Hvor skal jeg begynne? Vi to, har hatt mange kjøreturer sammen. De har ikke nødvendigvis alltid vært så lange, men de har virkelig betydd masse for meg. Vi to har hatt det mye moro av dumme ting som ikke gir mening, og irritert oss grønne i trafikken sammen. Du er den første personen jeg har reist med til Sverige uten mamma og pappa, eller en annen form for "voksen", vet du det? Og det er en ting til jeg lurer på.. Hvor mange pizzaer er det vi to har spist sammen det siste året? Hvor mange ganger har du blitt oppgitt for at jeg har hatt lyst på sushi eller mcdonalds-mat? Uansett, så er det mange nok til at vi ikke klarer å telle det på fire hender en gang.

Vi to har feira nyttårsaften sammen i løpet av dette året, og du ga meg det første nyttårs-kysset jeg har fått på lenge. Vi to har dratt med oss Julie på podcast-festivalen som var i Oslo, vi har dratt på hytteturer sammen med familien din, feira 19årsdagen min som endte med total katastrofe og har feira russetiden vår sammen, som endte med at du sovnet på skulderen min hos bestefaren din. Det var en slitsom, men koselig dag.Vi har hatt tunge tider sammen også. Som den gangen da jeg tryna ned hele trappen hjemme hos deg, eller som da du bare hadde konstant uflaks med bilen din. Likevel ler vi av begge disse tilfellene i ettertid. Eller? Jeg ler i hvert fall. Det er mange ting jeg kan si om opplevelsene mine med deg. De store tingene som å høre både Karpe Diem og Broiler live sammen, DDE nå i høst, og Kygo i fremtiden har vært (og kommer til å bli) helt magisk. Jeg må ikke glemme den fine turen vi hadde til Rhodos i sommer sammen med hele familien glum. Det er virkelig noe jeg kommer til å huske for resten av mitt liv.

XzugxhSka9M 

Men midt opp i alle disse store, flotte begivenhetene vi har vært igjennom sammen, så har det vært mange hverdager. De små øyeblikkene har plutselig blitt så store sammen med deg, fordi de betyr så enormt mye. Små ting som å spise frokost, pusse tenner eller å bare sitte i bilen for å hente noe blir en morsom hendelse, så lenge jeg er sammen med deg. Jeg mener virkelig at du gjør meg til den lykkeligste jenta i hele verden, fordi du får frem en god og fin versjon av meg. 

Jeg blir helt tom for ord når jeg tenker på deg og oss to sammen. Tusen takk for at du er som du er, og at du gjør meg til den jeg er. Tusen takk for alt du gjør for meg (som ikke er rent lite), for andre, og for alt du deler. Du har virkelig blitt min klippe, Fredrik. Jeg elsker deg<3 

xoxo klissete kjæreste-Ida




Hei! Det er en uke siden du hørte fra meg sist på denne bloggen, men nå føler jeg at jeg kan legge igjen noen ord her på nytt.

Helgen gikk til å drikke seg bort for å ikke tenke og stresse over eksamen som begynte på mandag. Plutselig var mandagen der, og jeg har aldri følt at en uke har gått så sakte men også så fort på en gang! Jeg har stressa, skjelvet, hatt dårlig søvn på grunn av denne eksamenen, men klokken 01 natt til idag (blir i går siden jeg skriver dette etter klokken tolv) fikk jeg endelig levert en ti siders tekst om både det ene og det andre på akademisk engelsk. Eller, jeg håper det er akademisk engelsk, da. For som jeg har skrevet før, og som jeg sier gang på gang når jeg er på Universitetet, så vet jeg fortsatt ikke hva faen det er jeg holder på med. Men, jeg jobba hardt med eksamen i tre dager og følte at jeg virkelig ikke gjorde noe annet. En stor kontrast for meg har virkelig vært å sitte stille i lille Aurskog tre dager på rad for å skrive noe jeg følte jeg ikke ante hva handlet om. Men takket være god hjelp, en støttende mor og sinnsykt mange gode venner som både har heia, trøsta, grått med meg og fortalt meg at de er stolte og syns jeg er flink, så har jeg virkelig prøvd å holde motet oppe. Jeg følte at jeg klarte det. Jeg gjorde det. Jeg skrev til jeg ikke klarte å skrive hverken norsk eller engelsk på macen min lenger, men jeg leverte søren meg den første eksamenen min på Universitetet, og jeg er så jævla stolt!

For jeg har kommet så mye lengre enn jeg trodde at jeg skulle komme. Jeg har fått til så mye mer enn jeg noen gang kunne drømt om her i livet, til tross for at det er bittesmå ting som folk ser på som en selvfølge. Jeg håper at dette kan gi noen inspirasjon, motivasjon eller håp. Om dette hjelper kun én person der ute, så er det nok for meg. Så idag, eller ja, denne torsdagen har jeg tatt helt med ro. Eller, jeg har faktisk gjort noe produktivt også da. Men jeg har holdt meg i mine egne trakter, sett masse på serier, minded my own business, rett og slett. Jeg følte jeg trengte og fortjente en slik dag etter den eksamenen. Jeg har dusjet lenge og bare gitt meg selv tid til å slappe av, for det følte jeg ikke at jeg hadde gjort så mye av denne uken. Jeg har også gjort andre ting som å rydde i klesskapet mitt og litt ellers på rommet. Jeg har også skiftet på sengen min, og det er så deilig når det først er godt! Litt sånn som orket til å gå i dusjen. Du orker ikke der og da, men når det er gjort, så føles det så digg. Samme som trening, egentlig. Ja, what ever. Jeg tenkte egentlig bare at jeg måtte gjøre noen endringer på rommet for å få roen min tilbake. Med mange tanker i hodet hjelper det å rydde litt rundt seg. Og hvorfor skal rommet mitt vær stygt og "ekkelt", når det er ment til å være så fint og koselig? Nå er det i hvert fall litt mer slik det var når det var mitt nye rom, og det føles godt for både hjerte og sjel. 

Håper du som leser dette får en god natts søvn eller en fin dag videre. Takk for at dere følger med, det setter jeg uendelig stor pris på. 

xoxo Ida




Kjære 15 år gamle meg, jeg har i en alder av 19 noe jeg vil fortelle deg. Den kjærlighetssorgen du trodde du hadde i syvende-klasse, den gjorde kanskje vondt, men livet vil gå sin gang likevel. Og den kjæresten du har nå, han vil alltid være et eget kapittel i livet ditt, men han vil ikke være der for alltid. Det kommer til å gjøre vondere enn du klarer å tenke over selv, men til tross for at du kommer til å ta mange feiltrinn i senere tid, så vil du komme deg over det. Du vil møte på mange forskjellige gutter, og ingen av de vil være de rette, selvom du kanskje tror det der og da. De er bare en gjeng med frosker, før du finner drømmeprinsen din. Og når du er myndig, vil du slå ned på et vennskap du trodde betydde mer enn vennskap. Ikke så veldig mye senere vil du finne en du tror er drømmeprinsen. Han kommer du til å bruke mye tid og energi på. Han kommer du til å elske mer enn du trodde var mulig. Du kommer til å bli så glad i han at du får vondt i hjertet ditt. Han vil være din klippe, og du kommer til å være livredd en stund. Men han vil få deg til å le likevel, til tross for at du er livredd for å bli knust igjen. Du kommer til å vokse av å være sammen med han, og han er en god gutt. Du vil elske han veldig lenge. 

Kjære 15 år gamle meg, de vanskelige tankene vil følge med deg lenge, men du er sterk og vil komme over den verste kneika etter noen (dessverre) år. Og du kommer til å fortelle alle rundt deg om det etter hvert. Hele verden vil få vite din såreste historie om de søker deg opp på internett, og det er et valg du tar helt selv.Jeg er glad for at du får ut følelsene dine ved å skrive, det kommer du til å holde på med i mange år fremover. Du har godt av det. Men skrivingen vil nok ikke hjelpe mot alt. Den bakken du i nå, den fortsetter nedover helt til du ikke klarer mer. Du vil tenke at livet ikke er noe for deg. Du kommer til prøve å avslutte livet en gang for alle. Du kommer til å sove mange timer om dagen for å unngå virkeligheten, og du kommer til å planlegge din egen begravelse. Men du er ei tøff jente, og du kommer til å klare å skaffe profesjonell hjelp. Du vil få et helt nytt syn på livet senere. Psykologen din kommer til å gjøre alt litt bedre for en liten stund. Vær snill med henne, og tro på det hun sier når hun forteller deg at du vil klare å ta førerkortet en dag, for det gjør du. Du må bare ha troen på deg selv, og være tøff nok til å bare hoppe ut i det. Og den hunden du ønsker deg sånn.. Moren din vil kjøpe en slik hund til deg, og den vil hjelpe deg med å kjempe mot ensomheten. Den vil bety så enormt mye for deg. Den vil virkelig utgjøre en forskjell for livet ditt. Sett pris på det, for han vil ikke kunne være der for alltid han heller. 

Kjære 15 år gamle meg. Du vil få mange venner, og du vil miste mange du aldri trodde du skulle miste. De du en gang så på som venner, bli brått bekjente du så vidt vet om du skal hilse på, men det er sånn livet er. Tro det eller ei, men vennene dine kan knuse hjertet ditt, og det vil de. Du vil få venner du elsker over alt i hele verden, som du ville gjort alt for, men som likevel vil komme til å prøve å ta livet sitt. Og du vil takle det på din egen måte. Du vil få venner som utnytter deg fordi du er gavmild og tror du er rik fordi du har fått ukelønn, men disse må du komme deg over før du i det hele tatt har forstått at det er slik de er. Det er sånn livet ditt vil være. Og de vennene du fikk tidligst vil ikke nødvendigvis være de vennene som er der for deg i fremtiden. Men de to venninnene du skal holde ekstra godt på,  er de du ikke får sett på butikken en helt tilfeldig dag. De to venninnene du kommer til å stå igjen med av de du ble kjent med tidlig i livet ditt, er de som bor lengst unna. Det er de du helst skulle sett hver eneste dag. Men det kommer til å ordne seg likevel, for de er virkelig ekte venner.

Du vil fortsatt være usikker på deg selv i en alder av 19 år, men de krisene du føler innvendig nå vil bli en helt annen historie. Du kommer til å gå en helt annen vei enn alle andre, på grunn av din fascinasjon av foto og medier, men også fordi du er et stabeist. Du vil få helt nye venner på en videregående skole hvor du ikke kjenner så mange. Det kommer til å være så utrolig ubehagelig de første dagene, men du blir vant til et helt nytt miljø og nye venner raskt. Denne tiden av livet ditt kommer du kanskje til å ha det mye vondt, men du vil savne minnene fra videregående senere. Nyt det mens du kan!

Kjære 15 år gamle Ida, du kommer til å føle deg tjukk og stor i mange år fremover, men jo eldre du blir, jo mer kommer du til å akseptere kroppen din for det den er. Du kommer til å gå igjennom et helvete med tanker og følelser rundt både mat og trening, men dette vil gjøre deg til den du er i 2017. Dette vil forme deg som person. En dag vil du få nok av alle de vonde tankene rundt trening, og du kommer til å slutte å trene for en god stund. Det vil ikke være bra kroppen din fysisk, men det kommer til å hjelpe hodet ditt psykisk. Du kommer til å ha godt av det på et vis. Kroppen din skal du fortsette å jobbe med senere, når tingene i hodet ditt kommer på plass igjen. 

Noen av dine "nærmeste", vil brått bli en helt fjern person for deg. Det er ikke bare venner og gutter som kommer til å knuse hjertet ditt, men det tror jeg du allerede vet i en alder av 15 år. Det kommer til å gjøre vondt. Det kommer til å gjøre deg sint. Det kommer til å være noe du tenker på hver bidige dag, men det er også en del av det som kommer til å gjøre deg sterk som faen. Du fortjener ikke dem som ikke viser at de er glade i deg, uansett om det er venner, kjærester, familie, you name it. De menneskene du allerede har lite kontakt med, kommer du til å tenke i en alder av 19 år at du aldri kommer til å få se igjen. Og det vil ikke være en overdrivelse, for du vil faktisk mest sannsynlig ikke få se dem mer. Men fordi dere aldri har hatt noen ordentlig kontakt, vil ikke dette være noe som skader deg. Tror jeg, da.

Kjære 15 år gamle meg, en i familien kommer til å gå bort veldig brått. Det kommer til å knuse hjertet ditt hver eneste gang du tenker på det, men det vil også gi deg motivasjon til å bli en bedre person. Du må aldri glemme at familien som går bort fra denne verdenen følger med på deg likevel. Sett pris på de du har rundt deg her og nå, de vil virkelig bli borte for deg før du vet ordet av det.

Du kommer til å føle at livet ditt er et eneste stort rot. Du kommer til begynne å studere etter videregående, og selvom det kun er dager før din første eksamen, kommer du fortsatt ikke til å forstå hva du driver med. Du kommer bare til å skrive ned noen ord om livet til den yngre versjonen av deg selv, kun for å få ut noen følelser og tanker. Og livet ditt kommer til å føles tomt, jævlig og rotete, men du kommer til å forstå at du kommer deg i gjennom det. Fordi du er så sterk, og du er så bra. Du kommer til å se det en vakker dag. Ta vare på deg selv, og husk at de arrene du (velger) å få, alltid kommer til å være på kroppen din.

Med vennlig hilsen, 19 år gamle deg <3

xoxo Ida




Jeg ser opp på stjernene og tenker på alle de jeg er glad i. Jeg ser opp på himmelen på vei hjem fra skolen, og tenker på de jeg er glad i. Jeg tenker på de som fortsatt har et hjerte som banker, og de som dessverre ikke kan være til stede på samme måte som før. Men jeg vet at jeg har de der til å passe på meg, til tross for at jeg ikke er religiøs på noen som helst måte. Jeg tenker på hvor høyt jeg selv føler at jeg setter de rundt meg. Hvor mye jeg tenker på de jeg er glad i og savner dem, er det kun jeg som forstår med mindre jeg prøver å forklare det. Men alt kan ikke forklares med ord. Enkelte mennesker her i verden setter man så høyt at ikke ord kan beskrive den kjærligheten. Så man gir opp å prøve å sette ord på det, for man blir sliten av å aldri finne de rette ordene. "Jeg elsker deg" eller "sov godt vennen min" blir liksom ikke bra nok, for disse personene betyr så uendelig mye mer enn bare noen bokstaver på en skjerm.

Den vondeste følelsen jeg har i kroppen, er å aldri føle meg som et førstevalg. Som noens første prioritet. Det føles ikke ut som om noen setter meg like høyt, som jeg setter dem. Jeg tror det er fordi jeg er så glad i mine nærmeste at det gjør vondt. Brystet mitt gjør bokstavelig talt vondt når jeg tenker på det. Og jeg føler ikke at en eneste sjel deler den samme følelsen om meg tilbake. Det er den vondeste følelsen jeg har kjent på de siste årene. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av  meg. Tenker jeg for høyt om meg selv? Kanskje det er det som er problemet, at jeg tror jeg er en bedre person/venn eller you name it enn det jeg egentlig er. Uansett, så fucker disse tankene med meg totalt. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint og frustrert. Og jeg hater å innrømme at det er sånn jeg føler det. 

Kanskje problemet mitt bare er at jeg bryr meg for mye? At jeg er altfor glad i mennesker som ikke er like glad i meg? 

Det var bare det..

xoxo Ida




Hei! Alt for lenge siden sist som alltid, men jeg hadde lyst til å dele noe her i dag. Jeg fant ikke helt ut av hva, men smalt sammen et godt gammeldags innlegg som handler om meg . Det er jo tross alt hva bloggen handler om, så hvorfor ikke? Her har du ti ting om meg som du kanskje ikke visste!

 

1. Jeg delte soverom med mamma til jeg var 18 år

Haha, dette virker kanskje helt sykt rart, men det er rett og slett bare på grunn av antallet soverom vi har i leiligheten jeg og mamma bor i. Vi bodde fire stk her frem til brødrene mine flyttet ut, og da var det slik at jeg og mamma delte rom. 

2. Jeg kjøpte hunden min via Finn.no

Jeg husker veldig godt spenningen jeg følte på hver gang det plinga inn en ny melding fra Alvins tidligere eiere, og jeg var såå gira og spent på å møte han (og dem!). Det er helt surrealistisk å tenke tilbake på, men jeg er veldig glad for at jeg og mamma tok valget om å ta han med oss hjem samme dagen som vi fikk hilse på han. 

3. Jeg følger (rettelse: ser, prøver å se) på altfor mange serier på en gang

Altså her har jeg ikke oversikt selv en gang. For å nevne noen er det norske greier som Farmen, men også Home and away, Greys anatomy, melk, gamle paradise hotel-episoder, younger, stranger things, alt for Norge og hvor er Thea. Tar dette aldri slutt? Hahaha jeg blir stressa av å tenke på det, men det er bare serier. 

4. Jeg spilte håndball før

Er det noe jeg savner veldig, så er det følelsen av å være med i en slags gjeng og et lag. Treningene på det laget gjorde meg kanskje svett og jævlig, men jeg anså det ikke som trening slik jeg gjør nå, fordi jeg hadde det så moro på banen at jeg glemte litt hvor sliten jeg ble. Er det noe jeg har lyst til å begynne med igjen senere, så er det virkelig håndball!

5. Jeg pendler mellom Aurskog og Oslo / Nittedal og Oslo nesten hver eneste dag

Jeg studerer på Blindern og har valgt å bo hjemme, trenger jeg å si noe mer? Grunnen til at jeg har valgt å legge til Nittedal-Oslo er rett og slett fordi at jeg sover hos Fredrik i blant, så da blir det litt pendling mellom de to stedene også. Det gjør meg ærlig ingen ting fordi jeg er glad i å reise, men det hender at jeg blir sliten og noen ganger er det litt surt å komme hjem to timer senere enn alle andre i klassen. Men det er mitt valg som jeg har valgt å stå inne for. 

6. Noe av det dummeste jeg tar meg selv i å gjøre er å handle mat på impuls når jeg er sulten

Det går altfor mye penger på mat. Trenger jeg å si mer? Dette må jeg virkelig skjerpe meg på!

7. Jeg har hatt grått hår siden slutten av 2015

Det har hendt at jeg har hatt litt lyst til å bytte tilbake til vanlig brunt hår, men jeg føler at grått hår har blitt litt min greie, så derfor har jeg bare fortsatt å ha det slik over lengre tid. 

8. Jeg har ingen fast vennegjeng.

Dette er jo noe jeg har blogget om tidligere, men det er ikke sikkert at det er alle som vet det. Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke har venner, for det har jeg så absolutt, men jeg er ikke den som absolutt er inkludert i en spesiell gjeng samfunnet kjenner seg igjen i. Jeg har venner her og der, men om alle skal ha vors/fester eller what so ever i grupper, så blir det til at jeg er den som sitter hjemme og sturer i steden. Har et gammelt innlegg om det HER hvis det skulle være til noens interesse, haha. 

9. Jeg har hørt DDE live sammen med kjæresten min og ei av mine beste venninner. Det er et minne jeg skal ta med meg resten av livet.

10. Jeg har en tatovering!

Sånn, der droppa jeg den nyheten for alle som skulle være interessert i om jeg har blekk på kroppen eller ikke! Jeg gidder faktisk ikke å skrive en jæævla forsvarstale her og nå, men jeg tenker bare å si det så enkelt som at jeg gjør som jeg vil med min egen kropp, og andre får bestemme over sine kropper. Peace and love <3 

xoxo Ida 




Jeg har bare lyst til å høre på Cezinando og se på Greys Anatomy natten lang. Jeg vil bare kose hunden min så masse at han blir gira. Jeg vil bare fortelle mamma hvor glad jeg er for at hun er akkurat den hun er. Jeg føler ikke for å lese kjipe bøker opp og ned. Jeg føler for å drikke meg full med mine aller beste venner og danse rundt i regnet, ikke for å være på skolen til klokken er seks på kvelden. 

Jeg vil ikke sitte her og føle meg som en elendig student. Jeg vil ikke sitte her og være det heller, men hva gjør jeg? Ingen verdens ting. Tankene mine surrer mer enn noen gang. Klokka tikker og tiden går, hvorfor kan ikke alt bare være som før? Da hadde ingenting vært som nå. Likevel er vel livet ganske greit, eller? Hvordan føler jeg meg egentlig? Hvordan har jeg det nå? Ikke vet jeg, og kan egentlig ikke huske sist jeg visste det heller. 

Jeg er tøff som gjør som jeg vil. Jeg er tøff som bare har hoppet ut i det. Jeg gikk fra å være en lat videregående-elev som sovna på pulten til å være hun som plutselig er student og møter opp til alle seminar og forelesninger. En hver som våger å hoppe inn i den forandringen er tøff. Vi aner ikke hva vi begir oss ut på. Jeg har kommet midtveis i mitt aller første semester, og jeg aner fortsatt ikke hva jeg driver med, eller om jeg har valgt rett studie. Men tøff er jeg uansett, for jeg står på mitt og facker rundt som alltid. Hva faen er det jeg driver med? Har jeg kontroll på noe som helst? Nei. Kommer det en dag i morgen? Ja, det gjør nok det. 

Jeg har endret meg den siste tiden, og jeg tror kanskje det synes litt utad. Eller kanskje ikke? Jeg vet det i hvert fall selv, for inni hodet mitt har det foregått en liten oppussing. Jeg tror det er sunt for meg, å ikke være den jeg var for et eller to år siden. Likevel ser jeg tilbake på videregående-årene og tenker mye rundt det hver eneste dag. De fleste dagene ser jeg tilbake med et smil og savner det fryktelig masse, mens andre dager ser jeg på de tidligere årene som vonde og såre år. Heldigvis, eller uheldigvis, hvem vet, så blir ingenting det samme, noen sinne igjen. Livet er rart.. og hva er egentlig meninga med det?

xoxo Ida 

 




Hodet mitt spinner. Jeg er ikke rusa, det er bare livet som går sin gang. Tankene surrer, og nå har jeg ikke blogga på snart en måned. Det er jo egentlig ikke noe jeg stresser med, men jeg blir litt trist av å se at den står helt stille og dør ut. Som dere vet, så er jeg en helt fersk student på Universitetet i Oslo, og jeg aner ikke hva jeg holder på med. Det er så mye på en gang, men jeg er heldigvis ikke alene oppi alt dette rotet. 

Dagene går i å prøve å følge med på skolen, åpne litt bøker for å forsøke å være forberedt, jobbe mest helger og se kjæresten min noen timer før en ny uke begynner. Jeg har også begynt å trene igjen, men det er irrelevant. Tror jeg,da? Eller, det sier jo en del om "hvor" jeg er i livet, sånn egentlig. Det er bare det at det er så vanskelig å legge ord på tanker rundt det, så derfor er det ikke noe jeg vil skrive så mye om. 

Jeg merker at det går mot mørkere tider og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det. Jeg prøver å holde meg positiv,da! Jeg har jo det meste, og er ganske fornøyd med det. I morgen tenker jeg å prøve å rydde litt på rommet mitt. Kanskje tankene mine blir litt klarere da, om rommet mitt er litt ryddigere? Som du kanskje kan forstå, så loker jeg med mye rart for tiden. Likevel, så er det bare livet. Er det slik det skal være i lang tid fremover? Ikke vet jeg, men jeg håper på å finne ut av det. 

Det er veldig godt å føle at jeg klarer meg selv litt bedre. Jeg mener, jeg begynte jo å tjene mine egne penger for noen måneder siden, så det er jo fortsatt litt nytt for meg. I går kjøpte jeg meg nye klær. Det var veldig deilig å bruke mine egne opptjente penger på noe annet enn pensum-bøker og mat. (selvom jeg er glad i å bruke penger på mat også, da, selvfølgelig.) 

I morgen pendler jeg tilbake til hovedstaden igjen for å lære noe nytt. Er ikke hjemme igjen før i morgen kveld, men det er ulempen ved å ha sene forelesninger. Jeg skal gjøre alt i min makt for å holde meg våken under en hel film. De som kjenner meg godt vet at jeg ikke er så god til å se på film om man sitter i et stort mørkt rom, men sånn er det bare. Jeg skal prøve så godt jeg kan å følge med i hvert fall! 

Dette innlegget fører egentlig til ingensteds. Dette er ikke de innleggene jeg liker best å skrive, men når man ikke kommer på noe tema eller en hendelse man kjenner gnisten av å skrive om, så blir det litt tomme ord fra et rotete student-hode. Jeg trenger hjelp av dere der ute til å finne ut av hva jeg burde skrive om. For jeg har veldig lyst til å fortsette å blogge! Det er bare vanskelig å finne noe å engasjere seg i bestandig! 

(Jeg har nettopp funnet ut av at det er jævlig dritt å blogge når man faen ikke har adobepakka lenger. Det er helt forferdelig krunglete å måtte endre størrelse på bilder osv i PICMONKEY(!!!!) bare fordi man vil ha noen jævla selfies på bloggen..) 

Men helt seriøst.. Hit me up hvis du har noe forslag til hva jeg kan skrive om slik at denne bloggen ikke dør ut helt 100%. For jeg er fortsatt glad i å skrive og dele av meg selv. Og hvis dere noen gang skulle tro at jeg var død eller noe, så er det bare å sjekke @ida.alm på instagram for å se oppdateringer på livet! 

Takk for hjelpen på forhånd!!

Håper vi blogges veldig veldig snart, og at det handler om noe annet enn de rare tankene som surrer i hodet mitt for tiden.

xoxo Ida 




 

Hei! Må ærlig innrømme at jeg føler meg helt død nå! Jeg er sliten fra to lange dager, men smiler likevel (ikke på bildet såklart, det ville jo bare blitt for dumt). Helst skulle jeg vel lagt meg ned som en sjøstjerne for så og ta en powernap, men akkurat nå fikk jeg lyst til å blogge om det jeg gjør nå, nemlig det å slappe av. 

Når jeg skal kose meg skikkelig, må jeg først og fremst føle meg hjemme. Så enten, så må jeg være hjemme hos meg selv, eller hos Fredrik. Når jeg har kommet meg til et av disse trygge stedene, liker jeg å ta meg en lang og varm dusj. Eller kald da, hvis jeg dør av heteslag. Uansett, å dusje lengre enn man pleier er noe av det deiligste! Så barberer man de leggene man ikke har barbert på sikkert 3 uker, og tenker "fyy faen hvorfor gidder jeg å gjøre dette?". Det er digg når man skal sove da!!

Så når jeg er ferdig i dusjen skrur jeg av vifta som er på kjøkkenet. Det er helt uvurdelig å høre hvor stille det blir i rommet etter man skrur av en vifte eller andre ting som suser over lang tid! Så går jeg på rommet og finner frem det favoritt-antrekket: joggebuksa fra Superdry, russe-genseren til kjæresten og sokkene jeg har lånt uten lov. Bh er det bare å drite i, det er ingen som klarer å slappe av ordentlig før de har tatt den av uansett. 

Når jeg skal kose meg skikkelig alene, så velger jeg å gjøre ting enklest mulig for meg selv. Som for eksempel å sette macbook'en til lading, selvom jeg er usikker på om jeg trenger å bruke den. Det er jo fordi jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at om macbook'en er tom for strøm, så velger jeg heller å ikke bruke den for dagen enn å lade den. Latskap much? Åjada, dere kjenner meg. Eller gjør dere? Er pissredd for at folk fra studiene jeg nettopp har begynt på sjekker bloggen min og begynner å lese her, men det kan jeg skylde meg selv for fordi jeg velger å dele den over alt på Facebook uansett! 

Anyway, jeg lader det som lades kan. Setter på noe chill,digg musikk og setter meg godt til rette i senga mi (som jeg forståvidt har savna i dette tilfelle, men den historien kan vi ta en annen gang!), og gjør hva faen jeg vil. Tenkte jeg skulle sjekke ut hva som har kommet ut av Home And Away-episoder og se på Youtube, slappe av, nyte stillheten og det faktum at jeg er alene litt. Rett og slett fordi jeg har vært i Oslo i over et døgn til sammen i strekk, og jeg er ikke vant med så mange folk hele tiden. Sorry not sorry!

Og hvis jeg føler for det, sprayer jeg litt av Fredrik sin parfyme rundt i rommet. Bare for å føle at jeg har han i nærheten. Det er akkurat det jeg har gjort i kveld, etter klokken 18. Yes, nå er jeg nesten litt sulten igjen. Jeg skjønner meg ikke heelt på kroppen min når jeg er fyllesyk, men sånn er det bare. Den som svelger velger! ;) 

Hva gjør du for å kose deg?

xoxo Ida




Hei! Det er godt å være tilbake. Da var det søndag igjen, og denne uken har vært tøff for en lite erfaren butikkansatt, men jeg har kommet meg igjennom det. Siden uken straks er over tenkte jeg å kjøre i gang med et aldri så lite "uken som gikk"-innlegg.  

AKKURAT NÅ:

Er jeg tilbake i Nittedal hjemme hos Fredrik! Jeg har hverken sett han eller familien hans på to uker, så det er utrolig godt å se alle sammen igjen. Det er ikke til å legge skjul på at jeg har savna dem. Før jeg kom meg hit, stakk jeg innom McDonalds for å kjøpe noe digg/ekkel/dritt. Jeg drakk i går, så formen er dessverre ikke helt på topp i dag. Men det kunne vært verre, så jeg trøster meg med det. Jeg tenker også mye på ukene fremover. Det er straks august, som betyr skolestart for min del. Mer bestemt Universitetet i Oslo, fordi jeg takket ja til andrevalget mitt som var medievitenskap. Tror det blir mange nye rare inntrykk og er utrolig spent!!



UKENS HØYDEPUNKT:

Ukens høydepunkt har helt klart vært å møte Madeleine på mandag for å spise sushi, McDonalds-turen jeg hadde med Elena, Cassandra og Isabella, ooog å se Fredrik igjen. Alle disse tre høydepunktene har gjort at jeg har holdt hodet oppe denne uka, til tross for usedvanlig mye jobb til å være meg! På mandag hadde jeg fri, så jeg reiste inn til Lillestrøm for å møte Madeleine, som er ei venninne fra videregående. Jeg hadde ikke sett henne siden vi tok farvel på skole-avslutninga, så det var veldig koselig! Jeg og Madeleine har alltid masse å snakke om, så timene gikk veldig fort før vi dessverre måtte si hade igjen. Håper jeg rekker å se den gode jenta igjen før hun reiser til andre siden av jordkloden!! Det var også veldig godt å se igjen Elena, Isabella og Cassandra for en aldri så liten roadtrip i regnværet. Elena hadde jeg heller ikke sett på kjempelenge, så vi kosa oss gløgg på McDonalds med god mat og drikke. Og det å møte Fredrik igjen, trenger jeg å kommentere det? Er utrolig godt å se gutten min igjen.

 

UKENS OBSESSION:
Denne uken har jeg som sagt jobbet en del vakter, og da har jeg følt at jeg trenger noe godt som gir meg energi i matpausen. Dessverre har ukens obsession blitt Redbull yellow edition. Det å bli avhengig av Redbull er absolutt ikke noe jeg vil, så derfor må jeg prøve å skjerpe meg. Men den er SÅ god!! Får litt  vann i munn av å tenke på det.

UKENS GUILTY PLEASURE:

Ukens guilty pleasure vil jeg nok si har vært å ta solarium. Brunfargen min går bort så altfor fort, spesielt i jobbuniformen!! Men for mye av noe som helst, hverken Redbull eller sol, er bra. Jeg har i hvertfall følt at jeg har fortjent litt ekstra sol denne uken, så dette var ukens guilty pleasure.



 

UKENS SANG:

Such a boy av Astrid S har uten tviiil vært ukens sang!! Jeg syns den er så sinnsykt kul og fengende. For ikke å glemme musikkvideoen da,heh-ehe. Den er ikke så verst om jeg skulle sagt det selv.
 

UKENS YOUTUBE-VIDEO:

Ukens youtube-video tror jeg er 25-tusen-spesialen som Sandra Thoen postet for ikke så lenge siden. Videoene hennes er virkelig ekte underholdning for meg, og denne videoen syns jeg at hun nailet. DAMA ER RÅ!


Vil dere ha flere slike innlegg? Nå skal jeg sove!

xoxo Ida



 



 




Hei dere! Jeg hadde det superkoselig hjemme hos min C i går, hvor vi feiret 19årsdagen hennes. Det var såå koselig å se igjen jentene fra Conviction, og vi hadde masse shit-chat å ta igjen, så timene fløy avgårde. Før jeg visste ordet av det var jeg hjemme igjen, ganske sliten, så jeg gikk og la meg med én gang. Jeg var heldigvis ikke så veldig fyllesyk i dag, men jeg kjente faktisk at jeg ikke var så keen på frokost når jeg våkna idag morges. Kan ikke engang kalle det i morges lenger, fordi jeg stod opp klokka 13:00.



I dag har jeg sola meg litt mens jeg hørte på den nyeste episoden av Harm og Hegseth, før det begynte å bli litt dårlig vær. Så har jeg egentlig bare liggi i senga og sett på dokumentarserier og YouTube. Nå har jeg besøk av verdens fineste Isabella. Jeg hadde så sinnsykt cravings på Ben and Jerry's, så vi tok oss turen på bensinstasjonen for å kjøpe oss is. 


Så nå er vi hjemme hos meg og gosser oss med is, snikksnakk vi må ta igjen, og litt tv-titting av noen sjuke folk. 

Hva har du gjort denne helgen? 

xoxo Ida

 




Hei dere!

Jeg kan ikke huske sist jeg kunne komme med denne nyheten. Jeg var så dritt lei av etterveksten min og unødvendige kommentarer på hårfargen min. Spesielt etter jeg var i Rhodos med kjæresten min og familien hans (noe jeg kan vise dere mer av senere om dere ønsker det), hvor jeg badet mye i klor og hårfargen endret seg på grunn av det og solen. Så i går satt jeg tre timer hos frisøren for å fjerne etterveksten, og få frem den fine gråfargen i håret som jeg egentlig skal ha. Det er når jeg sitter hos frisøren for å gjøre dette, at jeg innser at jeg er en av mange som velger å lide for skjønnheten. Sånn er det bare, når jeg vil ha det grått! Jeg syns virkelig det er verdt å sitte der i tre timer, når resultatet blir akkurat som jeg vil ha det. 




Så, dette er hvordan håret mitt ble! Som dere kan se i det siste bildet så ser det nesten litt turkist ut i noen lys, men jeg syns egentlig bare det ble veldig kult! I morgen skal jeg til Cassandra for å gjøre i stand til bursdagen hennes, og selvfølgelig feire, så det blir utrolig bra!  Jeg gleder meg veldig masse til å skåle med godjentene igjen. På søndag har jeg ingen planer foreløpig, regner med at den blir tilbragt i sengen. På mandag har jeg sushi-planer med verdens søteste Madeleine, og etter det skal uken gå i ett kjør med jobb hver eneste dag. Du blir nok å se meg i uniformen på Coop Extra Aurskog!

Hva syns du om håret?

xoxo Ida



 




Hei! Siden det er en stund siden jeg har kommet med et innlegg som det her, så tenkte jeg at det kunne vært gøy å lese noen ting om meg som ikke alle vet! Jeg håper dere syns punktene er morsomme og at dere sier ifra om dere har lyst på flere liknende innlegg!

1. Jeg sveipet til venstre når jeg så kjæresten min på tinder. HAHA dette syns jeg er morsomt!

Dette var rett og slett fordi jeg ikke ble interessert av å se bildene hans. Jeg husker ikke om han hadde skrevet noe i bioen sin eller ikke, men profilen hans fenget meg bare ikke, av en eller annen grunn. Når jeg møtte han for første gang var det personligheten hans som gjorde meg interessert, også syns jeg at utseendet var et bonus! Jeg er så heldig som har kapret den gutten. 



 

2. Jeg har fått meg jobb!

Yes, du leste riktig! Jeg kan endelig si at jeg har fått meg jobb. Dette begynner å bli noen uker siden nå, men siden jeg ikke har skrevet det på bloggen enda så tenkte jeg at jeg kunne ta det med her. Jeg er veldig glad for at noen har gitt meg sjansen til å lære mye nytt og få erfaring innenfor jobblivet!! I tillegg er stortrives jeg i den nye jobben og sammen med alle kollegaene mine. Det er supert!

3. Jeg har en katt. 

Haha, dette er kanskje ikke det mest spennende punktet i lista, men det er faktisk veldig mange som blir overraska over å finne det ut. Dette er nok fordi jeg sjeldent nevner det. Katten min heter Findus og han har vært katten vår i godt over 13 år nå! Grunnen til at folk ikke vet om det er nok trolig fordi de fleste vet om hunden min, Alvin?? Han får liksom en del oppmerksomhet til tider. Er så heldig som har mange venner som er glad i han!



4. Jeg kom ikke inn på førstevalget mitt av studier til høsten

Kanskje et litt kjipt punkt, men sånn er det. Jeg står på ventelista, som nummer 178 i køen for førstevalget mitt, som er bachelor i journalistikk. Det jeg kom inn på derimot, var bachelor i medievitenskap. Har ikke takket ja til det enda, men tenker at jeg skal gjøre det. Hva har jeg vel å tape på det? Jeg føler meg heldig som faktisk kom inn på andrevalget mitt. 


Og i dette øyeblikket, hadde jeg ikke innsett hvilket trygghet jeg kom til å savne.. 3KMA 98-kullet <33

5. Jeg har fått kompliment og en klem fra Sophie Elise

HAHA, dette er noe jeg fortsatt tenker på, rett og slett fordi jeg ser opp til den tøffe dama der! Hun var DJ i Lillestrøm i fjor en gang, så jeg dro dit mens alle andre var i Sälen (?), hvis jeg ikke husker helt feil! Når hun var ferdig med å spille kom hun bort til meg og sa at jeg var søt, for så å gi meg en klem!! Jeg var litt full og klarte ikke å få frem et eneste ord tilbake. Jeg tror jeg bare stod der og så helt fjern ut, dessverre. Men den kvelden er likevel sinnsykt minnerik for meg, og jeg er utrolig takknemlig for den! 

Denne kvelden hadde jeg heller ingen skam når det kom til å filme og ta bilder av den råeste dama jeg vet om, og jeg var så heldig å få dette blinkskuddet! Sophie liker kameraet, og det beviste hun nok en gang denne kvelden. 


Shitty snapchat-bilde som er lagt ut på VSCO og deretter screenshotta derfra, derfor det ble sånn. Men dama poserte for meg, og det syns jeg også var veldig gøy!!

YES, det var de fem punktene jeg hadde for denne gang! Er det noe du ikke visste fra før av? 

Skrik ut om du vil ha flere liknende innlegg, så skal jeg prøve å fikse det!!

It's soooo good to be back,

xoxo Ida 




Hei! Først og fremst må jeg bare si tusen takk for utrolig god respons på forrige innlegg! Min siste og muntlige eksamen gikk fint, jeg fikk karakteren 4 og sier meg storfornøyd med det. 

Jeg ligger her med et hode som dunker. Hodet mitt tenker, grubler, og prøver å forstå seg på livet. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg, men nok en gang tok jeg feil. Det er slutt, igjen. Denne gangen er det ikke slutt på sommerferie og digg, men slutt på skolearbeid og klassemiljø. Det er slutt. Og vi ses ikke til høsten. Det er bare så rart for meg. Jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda. 



I kveld mottok jeg vitnemålet mitt og var iskald, følte jeg selv i hvert fall. Men det var helt til konfransierene for kvelden sa takk for alt og takk for i kveld. Jeg var iskald helt til jeg kom ut på skolegården. Det handler ikke om skolen eller fag. Det handler om mennesker som står meg nærmere enn jeg tør å innrømme. Jeg klarer ikke å finne ord for det, egentlig. Jeg skulle bare si hade til ei i klassen, men før jeg rakk å si "glad i deg" høyt, knakk jeg sammen. Da gikk det opp for meg at ting aldri noen sinne kommer til å bli som før. Så jeg gråt. Og gråt. Så tok jeg meg sammen, klemte, og knakk sammen igjen før jeg klarte å samle meg. 

Senere tok jeg meg selv i å stå i solnedgangen med Astrid S på øret og krokodilletårer i øya. Jeg forstår meg som sagt ikke på dette livet. Hva skjer nå? Jeg burde danset, hoppet rundt og nytt solnedgangen, men der og da var alt som stod i hodet mitt hva som har skjedd de siste årene. Hvem som har støtta meg, hvem som har dolket meg i ryggen og hvem som bare forsvant. Rett og slett alt som ikke kommer tilbake noen gang, og alle jeg må huske på fremover. Jeg vil ikke miste de gode vennene jeg har fått i løpet av disse tre årene, og det skal jeg ikke heller!


 

Dette er sånn cirka utsikten til en 19år gammel jente på vei hjem fra vitnemåls-utdelingen sin. Iskaldt sier jeg ha det til Sørumsand Videregående skole  og gomler i meg sjokoladen jeg "absolutt" trengte for kjøreturen hjem. I dør-lomma ser du cideren jeg drakk på vei til avslutningen for en slags mini-feiring jeg hadde med mine indre tanker. Kameraet var med i denne anledningen og broren min, Øystein, var så snill og tok noen bilder. 

Men det du ikke ser, er andre siden av dette kameraet. Ei sliten jente. Hun er stolt, har sminke som ikke sitter ordentlig og vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg på grunn av alle tankene. Hun holder igjen tårene fordi hun syns det er flaut å innrømme for alle hvor uendelig mye hun hater å si farvel til menneskene hun er så glad i. Hun er fucked up i hodet fordi hun ikke klarer å fatte å begripe hvor sinnsykt fort tiden går. Det kommer en tid hvor hun kan gledes over denne dagen slik som alle andre. Jeg trenger bare litt tid til å fordøye dette. 



Og hvis jeg skulle være så heldig at noen som har gått i klassen min i løpet av disse tre årene leser dette, så vil jeg bare si tusen hjertelig takk for noen minnerike år sammen. Jeg er glad i hver eneste av dere ♥ Vil også spesielt takke verdens beste Kristin for å ha vært verdens mest tålmodige og forståelsesfulle lærer. 3KMA 98-kullet vil aldri glemme deg. 

xoxo Ida




Hei dere! Satt nettopp med et dilemma.. Skal jeg legge meg til å sove med én gang, se nok en episode av Orange is the new black, eller blogge om noe jeg tenker mye på om dagen? Som dere forstår valgte jeg sistnevnte, til tross for at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal ordlegge meg. 

Jeg kan endelig se lyset i enden av tunnelen. Leste akkurat igjennom innlegget mitt "Det er slutt", og ser tilbake på hvor grusomt mye jeg tenkte over påbyggs-året mitt. Jeg gråt sikkert hver dag i en uke etter skolestart, og tenkte at dette året ble et helvete. Jeg skal ikke si at det har vært en dans på roser med regnbuer og ponnier, men jeg har klart meg. Tross alle skoletimer, tårer og innleveringer, så har jeg faen meg klart det. Jeg har til og med klart å forbedre karakterene mine dette året, tro det eller ei! 

I innlegget fra første skoledag skriver jeg om hvordan jeg ikke hadde tenkt til å oppleve dette året. Jeg husker så godt hvordan tankegangen min var. Jeg var syk, og sånn var det bare. Jeg skulle ikke ta lappen. Jeg skulle ikke bli 18 år. Jeg skulle ikke være russ. Jeg skulle i hvert fall ikke gå det tredje året mitt på videregående. Jeg skulle ikke være her mer. Og det er så rart å tenke tilbake på. Det er trist. Og fraværsgrensa, som jeg var så redd for. Jeg forstod etter hvert at det ordnet seg for snille jenter. For ja, jeg har fravær. Og nei, jeg har enda ikke strøket i noen fag. Ikke engang på grunn av fraværsgrensa. Russetiden ødela ikke karakterene mine, bare leveren og døgnrytmen. Men det er noe jeg kan leve med den dag i dag. 

Jeg overlevde alt jeg var så redd for. Takket være min gode familie, herlige venner, en helt fantastisk psykolog og en superflink, forståelsesfull lærer, så har jeg overlevd alt jeg var så uendelig redd for. Jeg fylte 18 år. Jeg tok lappen. Jeg var russ, og feira russetiden! Jeg overlevde fraværsgrensa. Jeg har greie karakterer. Jeg er så uendelig glad og stolt over alt jeg har fått til. At jeg har klart å gi meg selv tid til å gråte, og tid til å tenke. Jeg har klart å jobbe. For første gang på lenge føler jeg at jeg har klart å stå i min egen kamp mot tankene, og bare jobba på som faen for å få det resultatet jeg ønsker. På skolefronten da, så klart. De andre tingene får jeg tenke på senere. 

Jeg husker jeg lurte sånn på om jeg trengte en psykolog igjen. En psykolog for å komme meg igjennom dette året, fordi tankene mine gikk i surr. Den høsten gikk det så mye igjennom tankene mine at jeg ble helt gal av det. Jeg husker så godt at det nesten ble en rutine å komme hjem til senga for å legge seg ned å gråte og sove litt. Som en liten baby som har vært våken alt for lenge og fått altfor mange inntrykk på en dag. Men heldigvis så var dette bare starten på skoleåret. Det var heldigvis bare fordi det var så mye informasjon og dritt på en gang. Jeg klarte meg fint selv etter hvert. September og Oktober husker jeg som to skikkelig fylle-måneder hvor jeg dro i bursdager og ble så full at jeg ikke husket noen ting. Det var gøy, men jeg liker best å huske ting fra gårsdagen. Men det var i denne perioden mye endret seg. Det var da jeg møtte Fredrik og alkoholen var ikke lenger det eneste jeg tenkte på på fredagskvelden. Fredrik har vært den som har roet ned fest-løven (fylle-Laila) i meg.Og takk gud for det!! I stedenfor har han vært en støttespiller. Han har vært den som har hatt troen på meg når det kommer til alt fra oppkjøring, til innleveringer og fagsamtaler. Jeg er så glad i den gutten at det ikke finnes ord en gang. 


Dette var ikke ment som noe kjæreste-innlegg, jeg ville bare nevne at denne gutten har vært med på å forandre meg veldig mye. Poenget med innlegget var ikke bare at jeg har forandret meg, men at jeg gleder meg så sinnsykt til å si meg ferdig med 13 års skolegang. I morgen er det opptrekk i muntlig eksamen, noe jeg gruer meg veldig til. Samtidig så gleder jeg meg til å være ferdig med 13 år med skole, 3/3 eksamner fullført og forhåpentligvis bestått, og bare kose meg med Harm og Hegseth livepod (+fest) på Rockefeller på torsdag. Det skal bli en så sinnsykt bra feiring, for i dét sekundet jeg går ut av skolegården på torsdag, så anser jeg meg selv som en fri fugl. Takk for meg, Sørumsand
xoxo Ida 




Hei! Klokken er altfor sent for min del til at det kun er tirsdag og til at jeg ikke er helt i stor-form for tiden, men jeg har noen tanker jeg må dele før jeg lukker øya for noen timer. 

Som forventet har jeg fått forskjellige reaksjoner på mitt forrige innlegg. Jeg er voksen nok til å forstå at alle kan ha forskjellige meninger. Jeg skriver ikke dette innlegget for å "forsvare meg selv", for jeg føler ikke at det er nødvendig. Likevel så har jeg noen tanker om dette innlegget i ettertid som jeg gjerne har lyst til å dele med dere.

Det virker ikke som at alle forstod helt vinkelen min. Jeg har gått medier og kommunikasjon i snart tre år og vet veldig godt hvor viktig det er med kildekritikk og hele den visa der. Men jeg skriver ikke for Dagbladet eller Aftenposten, jeg skriver min egen personlige blogg. Misforstå meg rett, jeg er glad for at det jeg skriver blir tatt seriøst og at noen snakker om det,men det kommer rett fra levra uansett om det handler om kjærlighetssorg eller skolen jeg går på! Og på min blogg, er det jeg som regjerer. Uansett om du vil det eller ikke. Da kan man ikke forvente at jeg skal gjøre et "intervju" med skolens ansatte og skrive om deres svar til saken. Derfor blir dette sett på som urettferdig, og sånn er det. Livet er urettferdig noen ganger!

Jeg følte selv at jeg gikk hardt ut mot Sørumsand VGS, til tross for at jeg fikk tilbakemeldinger om at jeg ikke gjorde det.  Jeg vurderte en stund om jeg skulle poste det. Det var en "risk" jeg selv valgte å ta. Men uansett om dette blir sett på som rebelsk eller "altfor snilt" skrevet, så er det bare skrevet fra en 19-åring som ikke har noen ører innenfor skolesystemets låste dører. Nok en gang urettferdig for skolen, men som sagt: Dette er min blogg, og her kommer ting frem fra min side! Det kan ikke forventes at jeg vet hvorfor ting i systemet er som de er. Det kan ikke forventes at en 19 år gammel russ med svært få andre hobbyer enn blogg, YouTube og festing er så inn i politikken at man vet hvorfor disse pengene skolen har fått utdelt ikke kan brukes på å ansette lærere. Jeg håper dere forstår!

Og ja, jeg har et eget avsnitt om en lærer som har gjort feil. Jeg har fått beskjed fra andre ansatte på Sørumsand Videregående om at dette er å gå over grensen, men likevel syns jeg ikke det selv. Selvfølgelig vil denne læreren kjenne seg igjen i innlegget, h*n vet jo om "saken" selv! Denne læreren er jo innblandet! Selv syns jeg ikke at jeg gikk over grensen. Jeg har ikke nevnt navn, kjønn, utseende, alder eller annet som kan fortelle leserne mine om hvem denne læreren er. Denne dagen hadde jeg over 1000 lesere på bloggen min, og jeg kan skrive under på at maks ti stk av disse over 1000 leserne visste hvem denne læreren var. Men disse maks ti personene er de som vet om det fra før av! Elever i klassen det gjaldt, moren min, denne læreren og en som er ansatt høyere opp i skolesystemet. Derfor mener jeg at det ikke var å gå over grensen når jeg skrev som jeg gjorde. Hvis dette blir for vanskelig for læreren det gjelder så må jo læreren si ifra om akkurat dette til meg så fort som mulig slik at jeg kan endre på innlegget. Innlegget var nemlig ikke for å såre noens følelser, men igjen, å fortelle historier jeg ikke er særlig fornøyd med fra mitt helt eget ståsted. 

Etter å ha pratet med flere som jobber på Sørumsand Videregående om dette innlegget, har jeg selvfølgelig fått en bedre forståelse på hvorfor ting er som de er. Dette er noe jeg setter veldig stor pris på, for det siste jeg trengte den dagen var et møte hvor jeg følte at jeg fikk huden full av kjeft. Jeg har fortalt enkelte forklaringer videre til andre elever på skolen slik at de også kan få en bedre forståelse på hvorfor ting er som de er. Hva mer får jeg gjort? Jeg føler ikke for å si unnskyld til en eneste sjel. Livet er dessverre så urettferdig. 

En annen ting jeg har fått høre er at dette innlegget kan slå tilbake på meg senere. Det er klart det skremmer meg når folk nevner fremtidig jobb osv, men helt ærlig: Jeg viser at jeg er kritisk, og stiller spørsmål ved ting ingen andre tør å snakke høyt om. Jeg stiller krav til "arbeidsplassen" min for at jeg og de rundt meg skal ha det bra. JA, jeg har skrevet om én enkelt lærer som gjorde én feil, men dette er ikke ulovlig. Jeg har ikke gjort noe i mot loven. Det er ytringsfrihet å kunne si sine egne meninger. Jeg viser at jeg står for det jeg mener. Jeg viser at jeg er modig, og ja, jeg viser at jeg kan ta feil. For jeg er kun et menneske jeg også, selvom jeg velger å ytre meningene mine for hele verden. 

Utenom det fikk jeg en gladnyhet i går! Jeg trenger vel ikke å si noe mer enn at jeg håper alle kjøper Romerikes Blad på fredag?

Uansett, hva tenker dere?

xoxo Ida




Hei og beklager for sent innlegg! Jeg har brukt en god del tid på dette innlegget for at det skal være saklig, og jeg har også vært veldig usikker på om dette er noe jeg har lyst til å poste for hele internett, men here it goes I guess? 


I en alder av 12 år hadde jeg bestemt meg for hvilken videregående jeg skulle gå på og hvilken linje som var perfekt for meg. Jeg har alltid sett opp til storebroren min, og ville selvsagt gjøre det samme som han. Medier og kommunikasjon er absolutt noe for meg, men Sørumsand Videregående Skole har jeg fått mindre og mindre sansen for med årene. Og dette er ikke noe jeg velger å uttale meg om fordi jeg er skolelei, bare så det er sagt! For innerst inni sjela mi har jeg aldri vært mer motivert til å gjøre det aller beste jeg kan ut av de siste ukene før 13 års skolegang er omme. 

Sommeren til VG1 visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, sett bort i fra rykter om at man ble tilbudt hasj rundt hvert hjørne i friminuttene. Jeg var livredd etter å ha hørt akkurat dét, men tenkte dæven heller, det kan jeg klare å holde meg unna! Så jeg begynte der, og var ganske gira. Jeg fikk meg fort nye venner og det er venner jeg fortsatt er veldig glad i. 

Utover i skoleåret begynte jeg å legge mer merke til dop-miljøet. Ja, jeg velger å kalle hasj for dop, judge me. Selvom det mest sannsynlig hadde vært sånn siden dag én, la jeg ikke merke til det før utover i skoleåret fordi jeg pleier å holde meg unna mennesker som driver med forskjellig rus og det miljøet generelt. Men det var én dag vi satt i det gamle klasserommet og chilla mens læreren var ute for å hente noe at det kom en bekjent inn. Han var kompis med en i klassen, og de begynte å ta frem snusbokser med hasj. Der satt de i klasserommet og lagde seg jointer. Jeg ble både nysgjerrig og kvalm, og ble egentlig ganske oppgitt.

Dette var mitt første nære møte med dop på skolen. Etter dette har jeg fått med meg at flere personer enn jeg kan huske har blitt nødt til å ta en prat med politiet for å ta regelmessige urinprøver. Jeg står bare på sidelinja og ler. For hva annet kan man gjøre? Be dem om å slutte å drive med dop? Tror ikke jeg skal prøve å bruke tiden min på det, nei. Det er nok ikke sånn det funker, dessverre. Hadde det bare vært så enkelt. Senere har jeg vært vitne til en elev med en pose kokain midt i torget i skoletiden. Denne personen går heldigvis ikke på Sørumsand Videregående lenger, men kan dere prøve å følge med litt?



Som elev på medier og kommunikasjon syns jeg det er viktig med både gode lærere og et godt klima, med tanke på at vi veldig ofte ender opp med å sitte foran en skjerm store deler av dagen. Jeg har ingenting i mot at én av lærerne i mediefaget er blind, for han er nemlig veldig flink i fag som journalistikk og lyd! Men lydfag, det har vi ikke, og journalistikk lærer vi om i både norsk-timene og med andre medielærere. Sørumsand Videregående har fjernet lyd-faget for oss, slik at flere av de som begynte i medieklassen (påbygg) i fjor høst, valgte å slutte så fort de fant ut av at vi ikke fikk akkurat dette faget. Dette avsnittet handler ikke om "hvorfor i helvette har vi han som lærer", men litt mer sånn "hvorfor i helvette kan vi ikke ha lyd som fag når vi først har en lærer som er dritflink i akkurat dét?!"

Klasserommet jeg jobber i på skolen hver eneste dag, har et ræva lufteanlegg. Jeg vet selv veldig godt at dette har blitt sagt i fra om flere ganger tidligere, men det er ingen som merker noen særlig endring. Enten er det innestengt som faen fordi vi sitter der dag ut og dag inn, eller så sitter elevene på bakerste rad og fryser. Dette hjelper ikke på konsentrasjonen akkurat, og det er ingen som blir enige om de jævla vinduene skal stå oppe eller være lukket. Og når vi først åpner vinduene for å få luft, tror du ikke skolens ansatte står rett utenfor og røyker sine gode gamle prince mild? 

Dette er ikke det eneste de ansatte på Sørumsand videregående gjør som ikke er akseptabelt for en skoleelev. Jeg har selv opplevd at en innlevert skoleoppgave har blitt lagt ut på skolens offentlige nettside for medielinja, uten tillatelse. Dette skjedde med hele klassen min, og vi var ganske ute av oss hele gjengen. For det første hadde vi ikke fått spørsmål om dette var greit, for det andre hadde vi ikke fått tilbakemeldingen vår enda, for det tredje lå disse oppgavene tilgjengelig for alle som ville se, med både navn og kommentar under det innleverte. Dette er ikke greit i det hele tatt, og som medie-lærer er man vel godt kjent med åndsverkloven, eller? Til tross for at dette er flere måneder siden, så er det virkelig noe som irriterer meg den dag i dag.

Flere i klassen har tatt opp dette med læreren på en seriøs måte, men da har læreren spilt uviten og sagt at h*n trodde alle sa det var greit. Dette har også blitt tatt opp med personer høyere i skolesystemet, men ble ikke særlig godt tatt i mot. Jeg har forståelse for at man ikke kan snakke nedlatende om kollegaene sine, og at man nesten føler seg nødt til å forsvare den læreren det gjaldt, men det var ikke snakk om at de høyere opp i skolesystemet så det denne saken fra elevenes øyne. Ikke det grann!

Jeg har ingenting i mot å ha vikarlærer en gang i blant, men denne skolen mener at de ikke har råd til nok lærere. Annen hver fredag sitter én av påbyggs-klassene uten lærer i norskfaget. Jeg vet veldig godt at min egen norsklærer syns dette er dumt, og hun er faktisk lei seg for at det har blitt sånn. Dette er veldig forståelig, for jeg syns jeg kjenner læreren min godt nok til å vite hvor glad hun er i å undervise. Det er snakk om en dame med barn og fritidsaktiviteter som i blant velger å stille opp i timene våre når skolen egentlig ikke har råd til det. Hun jobber gratis, og det er for vår skyld. All creds til akkurat denne dama, for det er noe av det eneste jeg har vært veldig fornøyd med dette skoleåret!!

Men ærlighet varer lengst, og da kan jeg fortelle så mye som at sikkert halvparten av påbygg-elevene gir faen i dette problemet med for få lærere. Noen velger vel å dra hjem uten å tenke seg om to ganger til og med. Jeg føler meg ikke noe spesielt "rammet" av den grunn selv, men det er jo absolutt ikke slik det skal være når vi veldig godt vet at de som går siste året trenger å lære mest mulig i fag som for eksempel norsk før en eksamen. 

Uansett da, de mener at de ikke har råd til nok lærere, men vi skal søren meg bygge på skolen slik at vi får plass til flere elever. Kjære Sørumsand VGS, hvorfor skal dere bruke mange tusen kroner på å gjøre skolen større, når det står gamle klasserom tomme? Går det ikke an å gjøre disse eldgamle klasserommene litt finere og bedre da, så slipper dere å bygge på hele skolen? Unødvendig bruk av penger spør du meg, når vi egentlig har mangel på lærer fordi vi "ikke har råd" til dem. 

Jeg kjenner at det skal bli så sinnsykt godt å bli ferdig med disse 13 årene. Jeg vet jeg må holde ut i noen uker til, men etter det så er det søren meg takk og farvel til den skolen der. Selv vet jeg veldig godt at jeg har mer på hjertet, men for at dette innlegget ikke skal bli enda lengre velger jeg å avslutte nå.

Håper alle har en fin kveld videre, og at du tenker deg om en ekstra gang før du velger VGS til høsten!

xoxo Ida

 

 

 

 




"Det går ikke", "Haha, lykke til", og "naivt", er vel det de fleste tenker når jeg sier jeg har kjæreste på denne tiden av året. I hvertfall de på min alder. For russetiden er godt i gang her jeg bor, og 98-kullet heller nedpå med store mengder alkohol. Mange løper over gatene i mørket, uten refleks og uten fotgjenger-overgang under skoene. Det er ikke det jeg skal blogge om, men poenget mitt er at med alkohol i blodet er det mange som blir dumme. En liten disclaimer for de som ikke har vært med meg på fest, er at jeg ikke er perfekt jeg heller. Jeg blir også dum hvis mengden alkohol blir akkurat litt for mye. 


 

Men jeg er seriøst ikke dum nok til å slå opp med noen før russetiden. Jeg vet mange slår opp før russetreff, før kroer, og før russetiden generelt. Jeg er ikke en av dem. I oktober/november i fjor valgte jeg å ha Fredrik ved min side. Og da var ikke tanken bak det, at "jeg slår opp før russetiden",for å si det sånn. Jeg har nemlig lyst på mer enn bare det. Jeg er ikke keen på å kline med fem forskjellige gutter på en kveld, for så å bli med én av dem hjem. Jeg har ikke lyst til å våkne opp et sted hos en fremmed person, for så å prøve å "skaffe" meg en ny gutt å kline med på neste rulling. Jeg har valgt Fredrik, og det er ikke uten grunn. 

Jeg har valgt denne gutten! Ikke bare fordi han er søt og snill, men fordi jeg stoler på han. Jeg har valgt å ha en kjæreste fordi jeg vil ha noe mer enn bare kyss og klining på fest. Jeg har valgt akkurat det å ha en kjæreste for å dele noe sammen, blant annet russetiden, selvom vi ikke alltid får vært på de samme festene og rullingene. Jeg har valgt å stole på en person, og jeg har valgt å være trofast selv. For hva faen er vitsen med å kaste bort et fint forhold hvor man har det supert, for en måneds feiring av 13 års skolegang? Jeg skjønner ikke hvorfor man skulle vært sammen i utgangspunktet, hvis forholdet skulle tatt slutt på grunn av denne feiringen. Hadde jeg vært en av de som sløser bort et forhold for å ta forskjellige russeknuter og dele spytt med halve Romerike, så hadde jeg nok ikke fått meg kjæreste i første omgang. 

Bare noen tanker fra meg.. Imorgen er det skole igjen og jeg har ikke helt fått fikset døgnrytmen enda, men det kommer seg vel! 

xoxo Ida




Dagen startet ganske fint hjemme hos kjæresten min, Fredrik, i går, helt til jeg satt meg ned med frokosten og skulle nyte litt dårlig moderne underholdning. Jeg sjekket appen Jodel, og tenkte at jeg skulle få meg en god start på dagen fylt med latter. Det jeg ser, er heldigvis støttende ord, men senere får jeg vite bakgrunnen. Jeg fikk en stor klump i halsen, som gikk helt ned til magen. Jeg kjente på at tårene presset på så fort jeg kjente litt på tanken når jeg satt alene. Jeg kjente på vonde vibber jeg hadde tilbake i starten av 2014. Hva i helvete er det som skjer med verden? Er det så forbanna vanskelig å oppføre seg? 

Vi lever i 2017, og mobbing er dessverre fortsatt et stort problem. Det som skjedde den 13 år gamle gutten fra Nittedal på fredag, skal ikke skje. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan noen kan ha hjerte til å behandle andre mennesker dårlig, hverken psykisk eller fysisk. Denne gutten ble bevisstløs og måtte bli hentet av ambulanse på grunn av at mobberne hadde banket han opp. Når skal dette ta slutt? 

Selv er jeg en del i Nittedal, fordi kjæresten min bor der, og har egentlig bare møtt på hyggelige og imøtekommende folk fra den siden av verden. Men akkurat i dette tilfelle må det være noe som svikter. Det å ha det vanskelig selv, eller være usikker på seg selv, er ikke god nok grunn til å mobbe noen. Ingen verdens ting er en god nok grunn til å mobbe noen. Jeg håper de som har gjort det, eller stått og sett på uten å gjøre noe som helst, kjenner skikkelig på det for resten av deres liv. Jeg håper de klarer å oppføre seg fremover, for en sånn atferd kan vi virkelig ikke ha. 

Selv har jeg aldri følt meg mobbet, så det eneste jeg kan gjøre er å prøve å forstå hvordan dette føles. Og for meg, på utsiden, en ukjent, er det helt forferdelig. Jeg får vondt. Hjertet mitt brister, og øya mine klarer snart ikke holde igjen flere tårer for andre som har det vanskelig. Ord blir rett og slett fattige. Kan alle ta en prat med barna sine angående sosiale medier? Kan vi prøve å passe bedre på hva som blir sendt, lagret, og eventuelt overvåke barna bedre om det er nødvendig? For det virker faktisk nødvendig, når man ikke får kontroll på mobbingen. Disse 13/14åringene skulle ikke hatt lov til å gå på samme skole som han som ble banket opp. De skulle ikke fått lov til å ha mobiler med tilgang til Snapchat og andre sosiale medier som fjerner innhold etter 10 sekunder. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg. Ord blir fattige, jeg håper bare alt ordner seg for den 13 år gamle gutten og familien hans til slutt. Får håpe karma slår hardt tilbake på de som har gjort andre vondt.

Ta vare på hverandre, vær så snill. Vi har ingen å miste! 

xoxo Ida 




Jeg er ikke best i noen ting. Jeg er ikke best i sport, på skolen, på familie-fronten og jeg er heller ikke den perfekte kjæresten. Jeg trenger heller ikke være best, eller perfekt. Jeg er meg. Jeg er 18, snart 19 år, og får ikke gjort mer enn det beste jeg får til. Jeg har aldri fått til noe som helst på et nivå som er merkverdig. Jeg er middels i alt, utenom det jeg er skikkelig dårlig i. Som for eksempel matte, fotball og naturfag. Jeg har aldri hatt en jobb. Jeg har aldri vært ansatt noe sted, og jeg har heller ingenting spesielt på CV-en min, foreløpig.

Og jeg stresser. Jeg stresser som faen,faktisk. For det er så sinnsykt mye som surrer oppi hodet mitt. Først og fremst, så fokuserer jeg på å fullføre og bestå VG3 påbygg med medier og kommunikasjon. Jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre etter videregående, men forhåpentligvis vil jeg finne ut av det snarest mulig, slik at jeg kan søke innen fristene går ut. For jeg er stressa, som faen også faktisk. Jeg har mange baller i luften. Skole tar en plass, YouTube tar en annen. Og YouTube er ikke viktig i forhold til skole, det er jeg klar over, men det er noe jeg vil holde på med det også. Så vil jeg ha en grei kontakt med familien min, men samtidig må jeg ikke glemme kjæresten min. Han bor 40 minutter unna med bil, og jeg er så evig takknemlig for at det ikke er enda lenger. Jeg har en hund som jeg anser som min, til tross for at jeg suger ræv når det kommer til å gå tur med han. Jeg har fått det bekreftet av flere, tro meg. Likevel lider ikke hunden min noen nød, for han har meg, mamma og flere andre å gå på tur med. Det er bare det at det egentlig er mitt ansvar å gå med han 1,5 time om dagen, men som blir til maks tre kvarter om dagen isteden. Jeg bryr meg om han. Det lille dyret av en røytende pelsdott er det mest dyrebare jeg har. Han ga meg meningen med livet når jeg ikke følte at jeg hadde en dritt annet å smile for. For ikke å glemme vennene mine! Jeg har utrolig mange venner som bor på forskjellige steder, og jeg blir helt stressa av tanken på at de kommer til å glemme meg snart, hvis jeg ikke får tid til å se de igjen om litt. 

Men det ser ikke ut som jeg stresser. For du kan ikke se for deg meg stresse. Jeg er hun som kommer sluntrende ett minutt for sent til timen. Jeg er hun som drøyer med å stå opp, og likevel sovner på pulten midt i en time. Senere sovner jeg etter skolen. Du ser ikke at jeg stresser, og det er forståelig. Men det er i hodet mitt. Det du ikke kan se er at jeg blir utslitt av tankene. Jeg forventer ikke at alle rundt meg er tankelesere, men jeg forventer at de rundt meg skjønner at det er en grunn til at jeg er som jeg er. På utsiden er jeg en lat 18åring som ikke orker å søke jobb, ikke orker å gå med hunden og ikke orker å være hjemme for å ta ansvar for husarbeidet. På innsiden er jeg utslitt av alle tankene som gnager fordi det er så mye som skjer i hodet mitt. Hvem faen er egentlig jeg, og hva i helvete er det jeg gjør med livet mitt?


 

Til tross for alle tankene som virker så håpløse, så prøver jeg å holde meg positiv og blir glad for de små tingene. Jeg smiler for karakterene mine. Det å ligge på 4 (ca) i snitt er ikke verdens beste, men det er ikke noe å klage over heller. Så jeg velger å smile og si meg fornøyd med arbeidet mitt. Jeg prøver å være stolt over meg selv når det kommer til småting. Ikke bare får jeg OK karakterer, jeg har tøffa meg opp til å ta en vaksine på skolen. Det er en uke siden idag, og jeg er fortsatt like stolt. Jeg svetter mer enn noen gang på flere år når jeg trener i gymmen, og det er jeg skikkelig stolt av og håper at læreren ser. Jeg finner sakte men sikkert en balanse mellom å være med venner, familie og kjæresten min, og det er også noe jeg sier meg veldig fornøyd med selv. Mestringsfølelsen er der også når jeg og BIT-gjengen min (hahah) har et par video på lager, slik at vi ikke trenger å stresse med hverken redigering eller innspilling for neste video som kommer opp. Jeg er ordentlig stolt av meg selv når jeg har søkt på en jobb som egentlig kanskje ikke er helt ideell, rett og slett fordi jeg har forsøkt. Jeg har prøvd. Jeg har begynt å legge meg tidligere enn før, rett og slett fordi jeg trenger mer søvn enn jeg selv innså tidligere. Jeg prøver å gi 100% over alt, slik at jeg kan si meg fornøyd med å ha gjort så godt jeg kan. Slike småting er det jeg prøver å fokusere på om dagen. Alle tankene i hodet mitt er der, tro meg, men jeg skyver det unna og fokuserer heller på å være den blide jenta jeg vil være. Hun som fokuserer på det positive og prøver å ende dagen med et smil. Det har vært meg den siste tiden, rett og slett for å ikke la stresset ta over slik at jeg får det vanskelig igjen.

Men det å se hvor hardt jeg jobber med å være positiv, er ikke lett for andre. For det er kun jeg selv som vet hvor hardt jeg prøver. Det er kun meg i hele verden som vet hvordan det føles der og da. Og som sagt, så forventer jeg ikke at de rundt meg skal være tankelesere. Men når de som står meg nære og er ment til å løfte meg opp og hjelpe meg,blir til de som stiller kritiske spørsmål og setter de vonde tankene i spill, da kommer frustrasjonen frem og gråten klarer ikke å holdes tilbake.


 

Er det én ting jeg vil at folk skal huske på, så er det at jeg ikke ville fylle 15 år engang. Til tross for at jeg er mye friskere nå enn før, så er det i baktankene mine hver bidige dag. Det å fylle de store 18 var en seier i seg selv for meg. Jeg klarte det. Og nå, mot 19årsdagen min, prøver jeg å holde meg positiv til alt som er bra. Jeg har ikke noe godt utgangspunkt for noe som helst her i livet, men det at jeg har kommet så langt som jeg har kommet nå.. Det er jeg virkelig stolt over. Vær så snill ikke vær en av de som gjør hverdagen jeg jobber så hardt med å få fin, til en dårligere hverdag. La meg gjøre mitt. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Hver eneste dag er en kamp med så mange tanker i hodet. Jeg har jobbet så utrolig hardt og fightet for å være den jeg er i dag, og jobber fortsatt beinhardt med å bli en bedre versjon av meg selv, så vær så snill ikke gjør prosessen min treigere. 



Dette er ikke ment som et innlegg for at folk skal syns synd på meg. Det å bli syntes synd på at ikke noen type oppmerksomhet jeg er glad i. Innlegget er ment for at de rundt meg skal forstå hva som foregår i hodet mitt, slik at de kan se handlingene mine fra et annet ståsted.

Nå er klokken altfor sent, og jeg må legge meg. Prøver å holde meg positiv til en skoledag imorgen med kun matte fra 08:50 til 16:00. Fint om jeg lærer noe nytt!

xoxo Ida




Hei! Her har dere svarene på spørsmålene jeg fikk inn til spørsmålsrunden. Ble dessverre litt forsinket, men dere hadde vel kanskje ikke sett for dere noe annet heller hehe. 

xoxo Ida





Blir veldig glad hvis dere stiller meg spørsmål, og håper dere likte at jeg kom med en video!

Ha en fin kveld videre ♥

xoxo Ida




Det å ha en mor skal man ikke ta for gitt. Likevel er det veldig fort gjort å glemme hvor utrolig heldig man er. Jeg er 18 år med null jobb. Jeg er snart 19 år med egne problemer, mine egne tanker og helt egne rutiner. Når man er så sykelig opptatt av seg selv og sitt eget liv, så er det fort gjort å glemme de som "alltid er der". Misforstå meg rett, mamma er der alltid når jeg trenger henne. Enten det er på andre siden av veggen eller bare et tastetrykk unna. Likevel vet man aldri når folk rundt en forsvinner. 

Hele livet har mamma vært en trygghet for meg. Det i seg selv er ikke en selvfølge for alle, men så heldig er jeg! Opp i gjennom alle disse årene har hun vært en støttespiller for meg, og jeg vet veldig godt at hun kun vil mitt beste. Mammaen min sier i fra hvis noen rundt meg ikke er bra nok for meg. Det er ikke noe jeg liker der og da, men ved veiens ende så er jeg uendelig glad for at mamma forteller meg de tingene jeg er for naiv til å innrømme selv. 

Jeg har hatt mange øyeblikk igjennom livet, akkurat som alle andre. Det er da mamma har vært der. Hun har trøsta meg, gitt meg skjennepreken etter skjennepreken og lært meg opp til det som er rett å gjøre. Hun har fra dag en gjort det veldig klart for meg at det er lov (og sunt!!) å gråte hvis man føler for det, og at det å åpne seg opp for de du er glad i ikke er farlig. 

Hun har alltid støttet meg i det jeg liker å gjøre. Jeg elsket å bli tatt bilder av som liten, og mamma stilte selvfølgelig alltid opp som fotograf. Det gjør hun enda! Hun har sett at jeg brenner for å skrive, og å dele av meg selv, og dette er noe hun har respektert. Istedenfor å være kritisk og hatt fremmedfrykt for sosiale medier og deling, så har hun heiet meg frem og stolt på at jeg har visst hva jeg har drevet med. 

 



Dette diktet vet jeg ikke hvem som har skrevet, men det traff rett i hjerterota. For mamma, du var der alltid for meg. Du var der de dagene jeg helst ville fordufte, med all kjærlighet du kunne gi. Du har vært tålmodig til tross for alle faser jeg har vært i gjennom. De dagene jeg helst ikke ville åpne hverken øyne eller munn hadde du forståelse, og presset meg ikke en millimeter, for du visste at jeg var skjør. Og den forståelsen du har for meg, den er det nok ingen andre i hele verden som har. 

Jeg vil bare si tusen takk, mamma, for at du er akkurat den du er. Ingen er som deg!! ♥

xoxo Ida
 





Hei! Med dette vil jeg meddele at Benedikte, Therese og jeg starter opp med vår YouTube-kanal veldig snart! Allerede klokken 18:00 idag postet vi en liten teaser fordi vi er så gira på å komme igang, men det kommer mer til uka! Dette er noe vi har gledet oss til og gira oss opp til i flere uker, og vi ser veldig frem til å fortsette med akkurat dette. Jeg håper akkurat DU har lyst til å følge med på kanalen vår! For de som kanskje ikke kjenner oss så veldig godt, så må jeg bare si at videoene kommer til å være veldig varierte, men dette ser vi selv på som et pluss. Det blir mye sprell fra disse jentene fremover, og vi håper du vil følge med på oss HER

Vi blogges så fort jeg har noe på hjertet igjen ♥

xoxo Ida




Dere vet hvordan jeg stadig har vært utenfor fordi livet har vært så tomt, ømt og meningsløst? At jeg ikke har følt på noe ekte, og lengtet etter noe å kjempe for? Vel, jeg har funnet det. Eller noen. Og jeg er livredd. Alle følelser er ti ganger sterkere enn før. Det føles som om jeg er 14 år igjen. Jeg er så utrolig sårbar og følsom at det er helt flaut. 

Det ene sekundet kan jeg smile og le fordi jeg er så sinnsykt heldig, men så kommer jeg på hvor dårlig ting har gått tidligere. Da stivner kroppen helt til, og øynene mine blir helt blanke. Det er som en bryter. Enten føler man at man er i en av de mest langsomme og lykkelige scenene i SKAM, eller så er jeg den livredde lille jenta som er klar over at hjertet mitt kommer til å bli knust fordi ting er litt for bra til å være sant akkurat nå.

Aldri har jeg følt det på denne måten før. Aldri har jeg vært så redd og lykkelig på en og samme tid. Det er som om jeg hopper i fallskjerm og er klar over at alle ben i kroppen knekkes i dét jeg lander på bakken. Likevel må man nyte utsikten og følelsen av å fly, og det prøver jeg virkelig å gjøre så godt jeg kan. 

Nå går vi straks inn i 2017 og jeg kunne ikke gleda meg mer til å stå der klokken 00:00 med tårer i øya og innse at jeg er verdens heldigste som har den kjæresten jeg har fått meg. 


Dette er Fredrik♥

xoxo Ida


 




I år som i fjor kommer jeg såklart med en liten throwback-video, med minner som har blitt laget i året som har gått. Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så veldig flink til å filme igjennom 2016, men med noen gode venner, memories på snapchat og litt stalking av seg selv så finner man mer minner enn man hadde trodd!

2016 har vært litt av et år. Jeg har som alle andre år kjent på sorg, skuffelse og kjærlighet. 2016 har vært året jeg har mistet de jeg aldri trodde jeg skulle miste, men det har også vært året jeg fikk alt jeg noen gang kunne ønsket meg. Dette året har jeg vært tøff. Jeg har stått frem og fortalt hele verden om problemene mine, jeg har fylt 18 år, slutta å gå til psykolog, jeg har stått opp for meg selv og jeg har faktisk forbedret meg i matematikk!! For ikke å glemme det faktum om at jeg har klart det jeg aldri trodde kom til å skje meg; jeg har lært meg å kjøre bil. Jeg har fått førerkort!!

Uansett, her har dere den lille(store for meg) videoen jeg har mekka sammen ut i fra videoer jeg har fra 2016. Jeg håper virkelig dere liker den!!

 

Til de som lurte ligger det flere tildligere videoer ute på kanalen min, blant annet denne, 2015:

 

Jeg håper dere får et godt nytt år og tar vare på hverandre under feiringen av et helt nytt år!

xoxo Ida




Ja, da var russedressen og russekortene bestilt. Jeg tenker at jeg bør være glad det ikke er mine penger (hva er det jeg prater om, er ingen ting som heter mine penger) som blir brukt, men det er vel enda verre at mamma må betale dette, er det ikke? Uansett, det er ikke min egen eller mammas økonomi dette innlegget skal handle om. 

Jeg er så spent på russetiden! Jeg må virkelig si at jeg er spent på lange netter, tusen tissepauser langs veien og det å møte opp fyllesyk på skolen, i en hel måned. Tanken på å høre dunkdunk-musikk dagen og natta lang gjør meg gira på å smelle i gang feiringa av 13 års skolegang. Jeg gliser bare av tanken på hvor mange av menneskene rundt meg som kommer til å forandre seg, hvor mange som kommer til å få kjønnssykdommer og hvor mange som plutselig ikke vil ha kjæreste lenger, fordi de vil ligge rundt med alle som er på en russebuss. Jeg ser for meg en helt forferdelig møkkete russedress, som så og si alltid skal være på. Jeg ser for meg et helt bomba rom, og en konto som går i minus fordi jeg egentlig ikke har min egen økonomi til å poppe et par øl eller ti om dagen. Jeg ser for meg overnattinger borte slik at man kommer seg raskere på skolen og kan sove lenger. Jeg kan også helt klart se for meg selveste Ida Alm på skolebussen som er stappa av småunger, gi bort russekort i det jeg er på vei til å lene meg over spyposen før jeg gir alle rundt meg tidenes største, ekleste glis. En ting er i hvertfall klart, og det er at jeg er jævlig spent på den måneden hele 98-kullet har ventet på. 


 

Men alt dette vet jeg veldig godt selv, at bare er forventninger. Forventninger om hvor syk russetiden kommer til å bli. Forhåpninger og forventninger om å bli inkludert, til tross for at du ikke egentlig hører til noe som helst sted. Forhåpninger om å være kul nok, rulle, og ha både energien og økonomien til å være med på det som skjer. Men jeg er ikke klar. Jeg har ikke det de rundt meg har, for jeg har ikke hatt energien på plass til å omgi meg rundt en gjeng med jenter 24/7, for så og selge dopapir i hytt og pine for å ha råd til en supercrazy russetid. Vi vet alle at jeg ikke er som dere, så jeg burde vel egentlig slutte å gire meg opp på denne måten?

Vi vet vel alle at ting man planlegger, blir aldri slik man hadde tenkt. Noen ganger syns jeg det er greit, men andre ganger skremmer det meg litt. Jeg ser for meg at en realistisk russetid for meg vil være å være på skolen som vanlig, for så å føle at det er 17.mai-følelsen om igjen, bare hver eneste dag i en måned. Jeg kjenner allerede klumpen i halsen, når jeg tenker på hvor sinnsykt utenfor jeg kommer til å være. 

Det blir vel mer musikk på øra i form av ørepropper og 881-bussen innover mot Lillestrøm, tenker jeg. Hvis jeg først skal ut, liksom.. Er jeg heldig så møter jeg vel kanskje på en eller annen ensom russ der, som jeg kan skåle med. Og kanskje ikke russekortet mitt er det mest interessante og etterspurte, men det får vel heller bare gå. 

Jeg må jo bare være som jeg er, tenker nå jeg..

xoxo Ida

 




I kveld tenner jeg et lys for deg som har mistet noen. Enten det er noen som døde av naturlige årsaker og har det bedre der de er nå, eller om det er noen som ble borte så altfor tidlig. Jeg tenker på dere som sitter igjen, og ber til gud og høyere makter om at ting skal ordne seg for dere. Jeg tenker på dere som sitter i dyp sorg og føler dere aldri får tilbake livsgleden, fordi dere har mistet en person dere var så altfor glad i. Personen trenger ikke å være død en gang, det kan hende du har blitt dumpa eller mistet din aller beste venn av andre årsaker. Uansett, så tenner jeg et lys for deg som savner noen. Lengsel ovenfor noe eller noen du vet at du aldri kan få tilbake, er helt uutholdelig.

Og i kveld tenner jeg et lys for deg som ikke er noe særlig glad i deg selv. Det er for deg som ikke er helt frisk. Psyken din er kanskje ikke helt på plass, for du føler ikke at du fortjener noe som helst godt her i livet, til tross for at du ikke har gjort noe galt. Verden din føles kanskje litt håpløs nå? Kanskje det føles som om alt bare faller sammen i grus? Jeg kunne fortalt deg at alt ordner seg,(for det gjør det), men tankene dine er ikke på rett sted, så du vil ikke høre. Jeg vil bare at du skal vite at jeg tenner et lys for deg også. For det er akkurat det du fortjener, litt lys inn i livet ditt. 

Jeg tenner et lys for deg som er så trangsynt. Du som ikke vet bedre. Du som ikke forstår at de rundt deg har sine egne kamper å kjempe. Tenner et duftlys for deg som ikke klarer å se andre. Som ikke vet bedre enn å rakke ned på andre for å føle deg så sinnsykt mye bedre selv. Jeg tenner spesielt et lys for deg som ikke er klar over hvor mye du påvirker andre rundt deg. Hadde du forstått det, hadde vi vært i en helt annen situasjon nå. 

Også tenner jeg et lys for de som ikke har den familien de trenger. Jeg vet selv at ingen er perfekte, men på sett og vis er familien min helt perfekt for akkurat meg. Jeg kunne virkelig ikke tenkt meg noen andre enn de jeg har rundt meg. Venner er familie man velger selv, mener i hvertfall jeg. 

xoxo Ida






Hvor skal man gjøre av seg når alt føles så tomt? Når ingenting gir mening lenger? Jeg bare går rundt her, og puster. Inn, ut, og inn igjen. Alt er så fjernt. Jeg forstår ikke helt hva som er galt med meg. Skal ikke ting liksom være bra nå? Hvorfor føler jeg ikke for å smile med mindre det er en annen person i rommet? Jeg er så sliten og ordløs at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det føles som om jeg kan gå på veggen når som helst. Det blir for mye for meg. Likevel så puster jeg til tross for fraværsgrensa, fylleangst og alle tanker. Men er det sånn livet skal være? Skal jeg bare gå rundt her og ikke føle på noe? Skal livet være så ømt? Tiden går, og jeg føler at jeg ikke kommer meg noe sted. Hvordan skal dette gå? Hvorfor kan jeg ikke smile av tanken på at jeg kan fikse det jeg aldri trodde jeg skulle få til?



Skal dette føles så meningsløst? Er det meningen at man skal gå rundt og ikke kjenne på en eneste ekte følelse, dag ut og dag inn? Tankene er på et helt annet sted enn der det burde være. Tårene er i tankene mine hele tiden, men de kommer sjeldent frem. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, eller hva det skal bli av meg. Er det én ting jeg vet, så er det at jeg blir en person jeg aldri hadde trodd at jeg skulle bli. Hva nå enn det betyr?



Det er så mange jeg kunne trengt, men som ikke kan være her. Jeg får ikke gjort noe som helst med det. Jeg kan ikke forstå hvor alt dette skal ende. Trengs det et såkalt "mental breakdown" til for at de rundt meg skal forstå at ikke alt er så greit, til tross for at ingenting spesielt har skjedd meg? Jeg er bare sliten. Helt ærlig, så hadde det ikke gjort meg noe å bare være i koma en måneds tid. Likevel, så har jeg ikke en dritt å klage på. Jeg vet jeg er en bortskjemt drittunge. Jeg har verdens fineste familie, venner og jeg bor i et av verdens rikeste land. Jeg vet jeg ikke burde klage, for jeg bor ikke i slummen. Jeg er ikke en av de trengende i Afrika eller Colombia.. Jeg har det egentlig helt fint og litt til, men det er noe som er helt ødelagt inni meg.

Hvorfor har det seg sånn at de man er mest glad i, er de som ikke fortjener deg? Skal jeg gi blanke faen i dem resten av livet, og si hade for godt, eller skal jeg holde på det såre enda litt lenger? Hvorfor skal man alltid gå tilbake til bilder, og kjenne på at "shit, gi meg det her"? Ting som er sårt, er plutselig bare helt ømt. Det føles som om jeg har blitt smurt inn med bedøvelseskrem på hele kroppen, innvendig og utvendig. Samtidig så dunker hodet så høyt, for tankene kjører bare videre med sitt eget lille sirkus. 



Jeg forstår ikke hvem jeg er, eller hvor faen det er jeg skal hen. Alt er bare så meningsløst akkurat nå.

xoxo Ida 




Vi har vel alle hørt om 40års-krisa, har vi ikke? Når folk oppi alderen begynner å stresse med å få mest mulig ut av livet sitt. De drar til legen for en sjekk, og finner ut at: Oi shit, snart er jeg 40 år og barna mine trenger en mamma som er sunn og frisk. På tide å begynne å trene slik at jeg ikke dør tidlig. La oss reise mange steder vi aldri har vært, bare sånn helt plutselig. Fordi man kommer på at tiden går så fort at en dag er man for gammel. Er det ikke litt sånn,a? Eller tar jeg helt feil nå? 

Vel, det virker som om noen har en form for krise i 18 års-alderen også. Du slapper av og tar livet med ro når du er 16 år, men så fort tiden går og du begynner å nærme deg 18.. BOOM! Da får du for deg at alt skal skje på en gang. Du skal ta lappen, skaffe deg både bil og jobb. Du ser rundt deg og ser på alle andre selvom du vet at du ikke burde sammenlikne deg med dem. Som 18åring vil det jo være naturlig å reise ut på byen så fort man får mulighet, eller? Annenhver dag skal vi gjøre noe nytt, bare fordi vi er 18. Du trenger vel ikke være 18 år for å gjøre det, men du burde kanskje begynne å tenke på å fylle på falske vipper, for det gjør jo alle andre. Skal du ikke ha silikonpupper, så burde du søren meg få sprøyta inn noe greier i leppene dine. La oss begynne å røyke og utforske ting vi ikke har vært borti før!!! Du er tross alt 18 år og kan gjøre hva faen du vil.. Eller? Er det egentlig sånn?

For ikke å snakke om russetiden,da, for den kommer jo når man er 18 år. Jeg skjønner ikke helt hvordan det har blitt sånn, men de som går førsteklasse på videregående har allerede begynt å stresse med det. Og hvis du har tatt det rolig angående russetiden frem til 18års-alderen, ja da burde du sette rumpa i gir. For det finnes så mange bestillingsmuligheter, pakketilbud og du må finne ut av hva du vil. Det er ikke høyskoler og videre utdanning du fokuserer på, det valget tar du når du er nødt, gjør du vel ikke? La oss stresse for en måned med fyll da, dere! La oss stresse over hva det skal stå på det jævla russekortet, og hvilke paljett-bokstaver du skal ha på russedressen din. 



 

Du er 18 år, chill. Klart du skal få kose deg og nyte den tiden du har nå! Du vil aldri bli yngre enn det du er i dette sekund, og sånn er det bare. Du har hele livet ditt foran deg, men jeg kan forstå at du stresser. For plutselig er du 40 og finner ut at den dagen du meldte deg inn på treningsstudioet, burde du aldri meldt deg ut igjen. Du burde kanskje holdt deg der,eller?

xoxo Ida





Dag to av min nye virkelighet er så og si over, og helt ærlig så har den ikke vært så bra den heller.. Jeg som har så lyst til at bloggen min skal være en fin positiv blogg å lese, også er det bare triste greier.. Men det er bare sånn det er nå. 

Uansett, dagen begynte med at jeg fikk noen nyheter som gjorde meg ganske dårlig. Jeg ble litt overrasket, og måtte bare ty til noen tårer på vei til bussen om morgningen. Gud, jeg er så følsom.. Uansett, det jeg fikk vite har surra rundt i hodet mitt hele dagen så jeg har gått rundt og vært kvalm, kaldsvetta og bare følt meg ekstremt dårlig i tillegg til denne forkjølelsen jeg var så heldig å få like før skolestart. 

Så dagen idag har egentlig ikke vært noe stress på skolefronten. Vi begynte med elevsamtaler sammen med den nye læreren. Da fikk min fine lærer lov til å bli litt bedre kjent med meg, og til de som har spurt i hele dag om hvorfor det tok så lang tid, så var det rett og slett fordi jeg ville fortelle om vanskeligheter som har oppstått og kan oppstå. Brøyt selvfølgelig ut i tårer på skolen også, til de som trodde noe annet. 



Kom meg heldigvis igjennom denne skoledagen her også? I guess? Fikk til og med reise hjem en time tidligere enn planlagt fordi jeg var ferdig med alt som skulle skje idag, så yeah. Så jeg kom meg hjem etterhvert, men før jeg var helt hjemme gikk jeg forbi en bekjent som ikke hadde tid til å si hei der han satt. Han sa bare "du ser sliten ut".. Og guess what? I am, og skolen har ikke engang begynt med ordentlige skoledager. Når jeg endelig kom meg hjem følte jeg for å gråte litt i dusjen, for så å hoste til jeg nesten spyr over min nakne kropp der jeg sitter. For jeg sitter i dusjen, jeg er sliten. Ingen fin dag, kortere fortalt. Er veldig spent på hvordan livet blitt skal bli fremover. Håper denne kvalmen, dårlige matlysten, kald-svettingen og følelsen av å nesten besvime går over snart. Ikke engang godteriposen ved senga har fristet idag, dessverre. Sånn får det bare være? Ordner seg etterhvert tenker jeg. Jeg må bare få psyken min på plass igjen. Skal så jævlig sette den i sjakk en dag, det tar bare litt tid. 



Jeg sitter her med vondt i hodet av alle tankene. Tanker om kjøretimer som kræsjer med skoletiden, og jeg blir bare fly forbanna for alt. Det føles som om ingenting funker i min verden. Og hodet dunker. Til tross for at tårene har rent i et kjør de siste 24 timene, så føles det fortsatt ut som om jeg har en demning bak hvert øye som venter på å renne over. Det blir bare for mye noen ganger. Jeg skulle ønske politikerne og "de høyere makter" så hvordan de nye reglene og alt det drittet her tærer på hver eneste ungdom. Vedder på at flere tusen i Norges land er like oppgitte som meg og heller har lyst til å forsvinne..


Heldigvis har jeg noen av verdens beste venner med meg igjennom det meste. Det + karpe diem hver eneste dag holder meg gående litt til.
 

Håper jeg får meg noe søvn i natt? Jeg har veldig lyst til å se håndballkampen mellom Norge og Russland også,da!! 

Jeg må ikke glemme å takke leserne mine som følger med her. Jeg har fått over 1000 lesere på det forrige innlegget mitt, og det er veldig stort for lille meg. Så tusen hjertelig takk for all støtte og respons. Love you all!

xoxo Ida





 

Det er med tungt hjerte og med tårer i øyne at jeg dessverre må fortelle dere at det er slutt. Det er slutt på moroa. Det er slutt på å få frokost på senga. Det er slutt på å rekke frokost, og det er slutt på å ha matlyst når man står opp. For jeg kan ikke lenger stå opp akkurat når det passer meg. Det er slutt på steiking i solen dag ut og dag inn, og jeg får helt vondt av meg selv som blir så fortvila. Det er slutt på fyllekuler akkurat når det passer en sjæl og å henge ute til klokken fem om morgningen hvis man føler for det.

Idag begynte jeg på skolen igjen, og jeg må innrømme at det var en 18-åring som kom hjem og la seg i senga for å gråte. Dette er skoleåret jeg ikke hadde tenkt til å oppleve. Jeg skulle få slippe det. Jeg skulle være borte innen denne dagen kom. Og uansett hvor mye jeg trodde jeg hadde psyket meg opp på stranda i Hellas, så fikk jeg meg et slag i trynet idag. For det er så mye på en gang, og jeg kan allerede stanken av den JÆVLA fraværsgrensa som kommer til å ta knekken på mange. Jeg får igjen matte og naturfag som er to fag jeg ikke er så veldig flink i, og jeg begynner ganske fra "scratch" når det kommer til lærere også. 

Så ja, min bekymringsfrie verden er borte nå. Jeg har lenge tenkt på om jeg kanskje kunne trengt en psykolog for å komme meg igjennom påbygg-året med tanke på psyken min og konsentrasjonsvansker osv, men noe særlig fravær har jeg ikke lyst på. Tør ikke tanken på å gå glipp av en skoletime. Dette går helt i hodet på meg. Jeg tror seriøst jeg kommer til å bli gal.



Så her er jeg da. Sliten, lei meg, begynner å bli forkjøla og med litt delvis gul ettervekst etter et litt mislykka frisør-besøk. Noen skulle kanskje ikke trodd at jeg var personen til å måtte skifte antrekk tre ganger og sminke meg i ca en halvtime før skolestart, men det er jeg altså. Hater at det er sånn.. Men alle vet at det er tilbake til joggebukser og null sminke imorgen, så da er det vel greit.

Det surrer fryktelig mye rundt i hodet mitt nå, så for at dette ikke skal bli et altfor rotete innlegg, så tror jeg vi avslutter her med å si at fraværsgrensa kommer til å ødelegge mer enn den vil hjelpe :-)))

xoxo Ida

 



hits